Visesang og begerklang
Mytene om Visens Venner, foreningen som på 1940og 50-tallet samlet en engere krets av Norges kulturelite rundt deres lidenskap for visesang, er mange.
«Det første vedtaket gikk ut på at Visens Venner var konstituert. Det var enstemmig og ble ledsaget av en dyp skål», ifølge referatet. Medlemmene i Visens Venner satte stor pris på både visesang og begerklang, noe illustrasjonen i protokollen tydelig viser. Tegning: Ivar Mauritz-hansen
Til tross for refs fra kristenfolket ga profileringen i radio stor pågang etter bidrag med visekunnskap på ulike vis.
Aftenposten skrev i 1950 at det visstnok var håpløst for andre enn de etablerte medlemmene å få benet innenfor. André Bjerke skal ha blitt strøket fra medlemslisten, og det er blitt hevdet at Alf Prøysen ikke ble spesielt godt mottatt. Foreningen er også blitt beskyldt for å ha vaert stivbent og snobbete. En gjennomgang av Visens Venners protokoll viser at flere av disse mytene gjerne kan nyanseres.
Med krigen som bakteppe ble foreningen, der formålet var å dyrke, fremme og verne den gode vise, stiftet i Oslo den 20. september 1944. Intensjonen var å synge, samle, skrive og tilegne seg kunnskap om viser.
Kun for de få
Ønsket fra starten var å vaere en eksklusiv forening. Nye medlemmer skulle innvoteres enstemmig, og antallet måtte ikke overstige 29. Bare slik kunne de bevare det intime preg som visens form krever. I forordet til Visens Venners første visebok fra 1950 kan man lese at «Behovet for personlig vennskap og intim hygge var vel den gang større enn vanlig, og de første medlemmer av Visens Venner fant megen trøst i de enkle viser som man mer og mindre sang.»
Det som i utgangspunktet var ment å vaere en venneklubb med folk som var spesielt interessert i viser, skulle etter hvert bli leverandør av populaere radioprogrammer, fullsatte konserter og flere visebøker.
Inviterte fra fjern og naer
De aller første møtene i Visens Venner var lagt til restaurant Håndverkeren i Oslo sentrum, men etter hvert ble de fleste møtene holdt i private hjem hvor både visesang og begerklang var tillatt. Medlemmene tok selv med det de måtte ønske av mat og – ikke minst – drikke. Det er ingenting i protokollen som tyder på at medlemmene satt stivbente de første årene. Tvert imot gikk det rett så lystig for seg, og hyppige skåler ble fremført, slik at referentene beklaget at de var ute av stand til å protokollere nattens siste timer.
Det kunne for så vidt vaere greit å ha noe å styrke seg på i løpet av møtene. Innimellom foredrag og lange diskusjoner var det ikke uvanlig at det ble sunget flere titalls viser. Ved spesielle anledninger ble det protokollført opp mot 60 viser på en kveld.
Selv om medlemstallet var begrenset, inviterte foreningen gjerne gjester. Blant andre var kapasiteter som folkeminnesamler Ole Mørk Sandvik og tidligere kirke- og undervisningsminister Knut Liestøl på besøk og fortalte om eldre folkeviser, og det ble holdt flere foredrag om gitaren og andre instrumenter. Det hendte også at grammofonen ble tatt frem og vennene spilte seg gjennom norske og utenlandske viseplater. Om det var fremmede musikere som hadde aerend i byen, var Visens Venner gjerne på ballen og inviterte dem til møtene. I protokollen kan man lese om musikalske innslag fra Sverige, Finland, Danmark, Amerika, Tyskland, Vietnam, Japan, Paraguay og Mexico.
Bekymring for slitsomme radiosendinger
Flere av medlemmene jobbet i NRK, som gjerne ble kalt Kringkastingen, og det første av en rekke radioprogrammer med Visens Venner kom i stand bare måneder etter at foreningen var konstituert.
Honorarene var et kjaerkomment bidrag i foreningskassen, men det førte også til store diskusjoner rundt hvor mye energi de skulle legge i programmene, og hvor synlig foreningen skulle bli. Det er stadig referert bekymringer fra medlemmer over at de ikke måtte slite seg ut på sendingene, og programserien hadde flere lengre opphold. Flere av foreningens medlemmer ble senere flittig brukt i Otto Nielsens popu-
laere radioprogram Søndagsposten.
Kristenfolket moralsk forarget
Det var også svaert populaert med visekonkurranser. I 1947 var det en stor visekappestrid mellom Visens Venner og Trondheimsstudentene, der konkurransen ble avgjort i en radiosending i NRK. En av oppgavene skulle skrives over en anekdote om en frier som overnattet hjemme hos sin blivende kjaereste.
Odd Nansens vinnerbidrag «Ballade» vakte moralsk forargelse. Det gikk så langt at styret ble kalt inn på teppet hos Kristelig Folkeparti. Foreningen lå lavt etter kritikken, men lot seg tydeligvis likevel underholde av reaksjonene. I årsmeldingen for 1947/48 står følgende å lese i referatet: «NNS skildring av sitt møte med disse Vårherres vakthunder i Stortingets skumle kjellere var en av de store stunder i Visens Venners historie.»
Til tross for refs fra kristenfolket ga profileringen i radio stor pågang etter bidrag med visekunnskap på ulike vis. Foreningen takket flere ganger nei til å underholde i private lag og avslo tilbudet om å skrive faste visespalter for avisen Verden i dag.
Visens Venner stilte derimot villig opp for veldedige foreninger, og medlemmene hadde stort sosialt engasjement. I september 1945 ble det arrangert et møte for å hedre våre engelske og amerikanske allierte. I tillegg til taler og musikalske innslag på engelsk fortalte Odd Nansen og Frode Rinnan om sine år i konsentrasjonsleir.
Visens Venners viser
I 1950 redigerte Jens Gunderssen, Julius Hougen og Bjørn Mørck Visens Venners viser, første og annen samling. Planen var at det skulle komme flere bøker, men de to første solgte ikke så mye som forventet, og prosjektet ble lagt på is.
Heller ikke en stor nordisk visebok ble det noe av, men ut fra dette sprang det likevel et samarbeid mellom Alf Prøysen, Yukon Gjelseth, Thorbjørn Egner og Kåre Siem. Dette resulterte etter hvert i det som er kjent som Den røde, Den blå og Den gule store viseboka, alle utgitt av J.W. Cappelens Forlag. Visens Venner arbeidet for at det skulle opprettes et norsk visearkiv etter modell av det svenske, men konkluderte med at dette var en altfor stor oppgave for en så liten organisasjon. De samlet likevel inn viser med tanke på at et slikt skulle oppstå, og på slutten av 1970-tallet gikk flere viseorganisasjoner sammen om oppgaven. Norsk visearkiv ble en realitet i 1983, og drev som egen organisasjon frem til arkivet ble en del av Nasjonalbiblioteket i 2014. Det er her store deler både av organisasjonsarkivet og de innsamlede visene til Visens Venner nå befinner seg.
Generasjonsskifte
Utover 1960-tallet ble Visens Venner mer anonyme. Det var lite utadrettet aktivitet, og de
eldste medlemmene var passive. I et forsøk på å blåse nytt liv i klubben ble begrensningene i antall medlemmer løst opp, og etter hvert ble blant andre Birgitte Grimstad, Hartvig Kiran, Otto Nielsen, Lars Hauge og Gunnar Winsnes valgt inn i klubben. Disse ble viktige bidragsytere for foreningen, som fremdeles hadde jevnlige medlemsmøter.
I 1967 ble det dessuten foreslått å sende en delegasjon til Club 7, samlingsstedet for den radikale motkulturen, og til viseklubben Dolphins, som var startet året før i en alkoholfri vegetarrestaurant, for å legge ut følere for nye medlemmer. På denne tiden ble unge visesangere som Lars Klevstrand, Hege Tunaal, Lillebjørn Nilsen, Jørn Simen Øverli, Åse Kleveland og Øyvind Sund aktive medlemmer.
Provosere eller ikke?
De nye medlemmene ble i utgangspunktet tatt varmt imot av eldre, og på dobbeltalbumet 41 viser ved Visens Venner fra 1974 var alle generasjonene representert. Det oppsto likevel diskusjoner i kjølvannet av generasjonsskiftet, og tema var alt fra profesjonalitet til innholdet i visene.
Flere av den eldre garde mente at det var den gode visen og fremførelsen i seg selv som skulle vektlegges, og at man skulle vaere forsiktig med å provosere unødig med innholdet i teksten. Det sier seg selv at dette var egnet til å skape debatt i den politiske perioden på 1960- og 70-tallet. På tross av motsetningene har flere av de som kom inn på denne tiden, uttalt at de hadde stor glede og nytte av medlemskapet i Visens Venner, ikke minst på grunn av gode kontakter som hjalp dem videre i karrièren.
Statsministeren tok imot
Visens Venner hadde i tillegg til båndene til NRK tett kontakt både med kultureliten og makteliten. Både Per Borten og Einar Gerhardsen gjestet møtene, og Borten var også vert for Visens Venner i sin tid som statsminister. I mai 1969 inviterte han og hans kone Magn- hild Visens Venner hjem til seg i sin bolig i Borgenveien.
Hele 35 medlemmer møtte til selskapet, der «det ble servert en norsk meny gjort lett inntagbar ved hjelp av øl og dram». Det er ingenting som tyder på annet enn at denne kvelden var i god Visens Venner-tradisjon, både musikalsk og åndelig.
Prøysens utmeldelse
I årenes løp ble det sendt ut flere brev hvor en anmodet passive medlemmer om å betale forfalt kontingent eller melde seg ut av foreningen. Det var i en av disse prosessene André Bjerke ble strøket som medlem sammen med flere andre ikke-aktive medlemmer.
Et annet mangeårig medlem som på dette tidspunktet bare var sporadisk innom, var Alf Prøysen. Prøysen ble enstemmig innvotert så tidlig som 1948, men i oktober 1966 sendte han følgende brev til styret:
Herr Gunnar Winsnes.
Takk for brevet, jeg sender herved det jeg skylder i kontingent og melder meg samtidig ut av foreningens Visens Venner da jeg aldri har anledning til å komme på møtene, vanskeligheter med sukkersyke som er nokså plagsom enkelte ganger og delvis på grunn av den lange veien til og fra møtestedene. Dette må ikke oppfattes som noen kritikk angående kravet om betaling, jeg sier det som det er. Med visevennlig hilsen
Alf Prøysen, Nittedal st.
… ingen ville høre på andre enn ham
Ifølge Ove Røsbaks Prøysenbiografi Alf Prøysen: Praestvaegen og Sjustjerna var sykdom og reisevei argumenter Prøysen brukte fordi han ikke trivdes blant Visens Venner. Biografien beskriver også Prøysens møte med foreningen som naermest en fiasko, da medlemmene ikke forsto Prøysens dialekt og ikke ga ham noen oppmuntring. Dette stemmer lite overens med protokollen, som omtaler Prøysens første møte den 16. mars 1948 slik: «Alf Prøysen sang så en del av visene sine til glede for oss alle og isaer for dem som ikke hadde hørt ham før. […] Alf Prøysen måtte så fortsette med sine viser da ingen ville høre på andre enn ham.»
Det kan godt vaere at Prøysen hadde et ambivalent forhold til Visens Venner. De stadige diskusjonene om organisasjonsform, åpenhet og visetolkning som forekom på møtene, viser at det var store innbyrdes meningsforskjeller i foreningen. Det var derimot aldri uenighet om at Prøysen fortjente å bli aeresmedlem. Da han fikk denne
hedersbevisningen, hadde han vaert med på å redigere flere visebøker, deltatt og bidratt på møter, konserter og radioprogrammer over en periode på 18 år. Å tilby Prøysen aeresmedlemskapet «til glede og aere for oss, som er deg dypt takknemlig for alt du har gjort for visene – og for den medmenneskelighet du har virkeliggjort for oss gjennom ditt naervaer og din diktning», var en naturlig og respektfull avgjørelse fra en forening som var svaert begeistret for Alf Prøysen og hans arbeid.
Møtet hevet
Selv om storhetsperioden var over, holdt Visens Venner det gående med medlemsmøter og konserter inn i det nye årtusenet. I 2003 ble også boken Tone, tekst og trubadur: 60 år med Visens Venner gitt ut. Boken, som er redigert av Ada Haug, Kjell Lund, Rigmor Falla og Per Sandvik, inneholder 150 viser komponert, skrevet eller sunget av medlemmer i Visens Venner.
Boken er en viktig dokumentasjon av det mangfoldet av viser som foreningens medlemmer har bidratt med gjennom årenes løp. Det ble også innvotert medlemmer frem til 2003, men i 2008 ble foreningen lagt ned etter at dette var blitt vedtatt på to årsmøter i strekk, slik forskriftene tilsa. Men arven etter Visens Venner står igjen i form av radioprogrammer, bøker, konsertopptak og viser. Viser som kan brukes av kommende generasjoner, med sang og begerklang rundt bordet til langt ut i de ørsmå timer.