Vise­sang og be­ger­klang

My­te­ne om Vi­sens Ven­ner, for­enin­gen som på 1940og 50-tal­let sam­let en en­ge­re krets av Nor­ges kul­tur­eli­te rundt de­res li­den­skap for vise­sang, er man­ge.

Aftenposten Historie - - MYTENE OM VISENS VENNER - Av LIV KREKEN

«Det førs­te ved­ta­ket gikk ut på at Vi­sens Ven­ner var kon­sti­tu­ert. Det var en­stem­mig og ble led­sa­get av en dyp skål», iføl­ge re­fe­ra­tet. Med­lem­me­ne i Vi­sens Ven­ner sat­te stor pris på både vise­sang og be­ger­klang, noe il­lust­ra­sjo­nen i pro­to­kol­len ty­de­lig vi­ser. Teg­ning: Ivar Mau­ritz-han­sen

Til tross for refs fra kris­ten­fol­ket ga pro­fi­le­rin­gen i ra­dio stor på­gang etter bi­drag med vise­kunn­skap på uli­ke vis.

Af­ten­pos­ten skrev i 1950 at det visst­nok var håp­løst for and­re enn de etab­ler­te med­lem­me­ne å få be­net in­nen­for. André Bjer­ke skal ha blitt strø­ket fra med­lems­lis­ten, og det er blitt hev­det at Alf Prøy­sen ikke ble spe­si­elt godt mot­tatt. For­enin­gen er også blitt be­skyldt for å ha va­ert stiv­bent og snob­be­te. En gjen­nom­gang av Vi­sens Ven­ners pro­to­koll vi­ser at fle­re av dis­se my­te­ne gjer­ne kan ny­an­se­res.

Med kri­gen som bak­tep­pe ble for­enin­gen, der for­må­let var å dyr­ke, frem­me og ver­ne den gode vise, stif­tet i Oslo den 20. sep­tem­ber 1944. In­ten­sjo­nen var å syn­ge, sam­le, skri­ve og til­eg­ne seg kunn­skap om vi­ser.

Kun for de få

Øns­ket fra star­ten var å va­ere en eks­klu­siv for­ening. Nye med­lem­mer skul­le inn­vo­te­res en­stem­mig, og an­tal­let måt­te ikke over­sti­ge 29. Bare slik kun­ne de be­va­re det in­ti­me preg som vi­sens form kre­ver. I for­or­det til Vi­sens Ven­ners førs­te vise­bok fra 1950 kan man lese at «Be­ho­vet for per­son­lig venn­skap og in­tim hyg­ge var vel den gang stør­re enn van­lig, og de førs­te med­lem­mer av Vi­sens Ven­ner fant me­gen trøst i de enk­le vi­ser som man mer og mind­re sang.»

Det som i ut­gangs­punk­tet var ment å va­ere en venne­klubb med folk som var spe­si­elt in­ter­es­sert i vi­ser, skul­le etter hvert bli le­ve­ran­dør av po­pu­la­ere ra­dio­pro­gram­mer, full­sat­te kon­ser­ter og fle­re vise­bø­ker.

In­vi­ter­te fra fjern og na­er

De al­ler førs­te mø­te­ne i Vi­sens Ven­ner var lagt til res­tau­rant Hånd­ver­ke­ren i Oslo sen­trum, men etter hvert ble de fles­te mø­te­ne holdt i pri­va­te hjem hvor både vise­sang og be­ger­klang var til­latt. Med­lem­me­ne tok selv med det de måt­te øns­ke av mat og – ikke minst – drik­ke. Det er in­gen­ting i pro­to­kol­len som ty­der på at med­lem­me­ne satt stiv­ben­te de førs­te åre­ne. Tvert imot gikk det rett så lys­tig for seg, og hyp­pi­ge skå­ler ble frem­ført, slik at re­fe­ren­te­ne be­kla­get at de var ute av stand til å pro­to­kol­le­re nat­tens sis­te ti­mer.

Det kun­ne for så vidt va­ere greit å ha noe å styr­ke seg på i lø­pet av mø­te­ne. Inni­mel­lom fore­drag og lan­ge dis­ku­sjo­ner var det ikke uvan­lig at det ble sun­get fle­re ti­talls vi­ser. Ved spe­si­el­le an­led­nin­ger ble det pro­to­koll­ført opp mot 60 vi­ser på en kveld.

Selv om med­lems­tal­let var be­gren­set, in­vi­ter­te for­enin­gen gjer­ne gjes­ter. Blant and­re var ka­pa­si­te­ter som folke­minne­sam­ler Ole Mørk Sand­vik og tid­li­ge­re kir­ke- og un­der­vis­nings­mi­nis­ter Knut Lie­støl på be­søk og for­tal­te om eld­re folke­vi­ser, og det ble holdt fle­re fore­drag om gi­ta­ren og and­re in­stru­men­ter. Det hendte også at gram­mo­fo­nen ble tatt frem og ven­ne­ne spil­te seg gjen­nom norske og uten­lands­ke vise­pla­ter. Om det var frem­me­de mu­si­ke­re som had­de aerend i byen, var Vi­sens Ven­ner gjer­ne på bal­len og in­vi­ter­te dem til mø­te­ne. I pro­to­kol­len kan man lese om mu­si­kals­ke inn­slag fra Sve­ri­ge, Finland, Dan­mark, Ame­ri­ka, Tysk­land, Viet­nam, Ja­pan, Pa­ra­gu­ay og Mex­i­co.

Be­kym­ring for slit­som­me ra­dio­sen­din­ger

Fle­re av med­lem­me­ne job­bet i NRK, som gjer­ne ble kalt Kring­kas­tin­gen, og det førs­te av en rek­ke ra­dio­pro­gram­mer med Vi­sens Ven­ner kom i stand bare må­ne­der etter at for­enin­gen var kon­sti­tu­ert.

Ho­no­ra­re­ne var et kjaer­kom­ment bi­drag i for­enings­kas­sen, men det før­te også til sto­re dis­ku­sjo­ner rundt hvor mye ener­gi de skul­le leg­ge i pro­gram­me­ne, og hvor syn­lig for­enin­gen skul­le bli. Det er sta­dig re­fe­rert be­kym­rin­ger fra med­lem­mer over at de ikke måt­te sli­te seg ut på sen­din­ge­ne, og pro­gram­se­ri­en had­de fle­re leng­re opp­hold. Fle­re av fore­nin­gens med­lem­mer ble se­ne­re flit­tig brukt i Ot­to Ni­el­sens po­pu-

la­ere ra­dio­pro­gram Søn­dags­pos­ten.

Kris­ten­fol­ket mo­ralsk for­ar­get

Det var også sva­ert po­pu­la­ert med vise­kon­kur­ran­ser. I 1947 var det en stor vise­kappe­strid mel­lom Vi­sens Ven­ner og Trond­heims­stu­den­te­ne, der kon­kur­ran­sen ble av­gjort i en ra­dio­sen­ding i NRK. En av opp­ga­ve­ne skul­le skri­ves over en anek­do­te om en fri­er som over­nat­tet hjem­me hos sin bli­ven­de kja­eres­te.

Odd Nan­sens vin­ner­bi­drag «Bal­la­de» vak­te mo­ralsk for­ar­gel­se. Det gikk så langt at sty­ret ble kalt inn på tep­pet hos Kris­te­lig Folke­par­ti. For­enin­gen lå lavt etter kri­tik­ken, men lot seg ty­de­lig­vis li­ke­vel un­der­hol­de av re­ak­sjo­ne­ne. I års­mel­din­gen for 1947/48 står føl­gen­de å lese i re­fe­ra­tet: «NNS skild­ring av sitt møte med dis­se Vår­her­res vakt­hun­der i Stor­tin­gets skum­le kjel­le­re var en av de sto­re stun­der i Vi­sens Ven­ners his­to­rie.»

Til tross for refs fra kris­ten­fol­ket ga pro­fi­le­rin­gen i ra­dio stor på­gang etter bi­drag med vise­kunn­skap på uli­ke vis. For­enin­gen tak­ket fle­re gan­ger nei til å un­der­hol­de i pri­va­te lag og av­slo til­bu­det om å skri­ve fas­te vise­spal­ter for avi­sen Ver­den i dag.

Vi­sens Ven­ner stil­te der­imot vil­lig opp for vel­de­di­ge for­enin­ger, og med­lem­me­ne had­de stort so­si­alt engasjement. I sep­tem­ber 1945 ble det ar­ran­gert et møte for å hed­re våre en­gels­ke og ame­ri­kans­ke al­li­er­te. I til­legg til ta­ler og mu­si­kals­ke inn­slag på en­gelsk for­tal­te Odd Nan­sen og Fro­de Rin­nan om sine år i kon­sen­tra­sjons­leir.

Vi­sens Ven­ners vi­ser

I 1950 re­di­ger­te Jens Gun­ders­sen, Julius Hou­gen og Bjørn Mørck Vi­sens Ven­ners vi­ser, førs­te og an­nen sam­ling. Pla­nen var at det skul­le kom­me fle­re bø­ker, men de to førs­te solg­te ikke så mye som for­ven­tet, og pro­sjek­tet ble lagt på is.

Hel­ler ikke en stor nor­disk vise­bok ble det noe av, men ut fra det­te sprang det li­ke­vel et sam­ar­beid mel­lom Alf Prøy­sen, Yu­kon Gjel­seth, Thor­bjørn Eg­ner og Kåre Siem. Det­te re­sul­ter­te etter hvert i det som er kjent som Den røde, Den blå og Den gule sto­re vise­boka, alle ut­gitt av J.W. Cap­pe­lens For­lag. Vi­sens Ven­ner ar­bei­det for at det skul­le opp­ret­tes et norsk vise­ar­kiv etter mo­dell av det svens­ke, men kon­klu­der­te med at det­te var en alt­for stor opp­ga­ve for en så li­ten or­ga­ni­sa­sjon. De sam­let li­ke­vel inn vi­ser med tan­ke på at et slikt skul­le opp­stå, og på slut­ten av 1970-tal­let gikk fle­re vise­or­ga­ni­sa­sjo­ner sam­men om opp­ga­ven. Norsk vise­ar­kiv ble en rea­li­tet i 1983, og drev som egen or­ga­ni­sa­sjon frem til ar­ki­vet ble en del av Na­sjo­nal­bi­blio­te­ket i 2014. Det er her sto­re de­ler både av or­ga­ni­sa­sjons­ar­ki­vet og de inn­sam­le­de vi­se­ne til Vi­sens Ven­ner nå be­fin­ner seg.

Ge­ne­ra­sjons­skif­te

Ut­over 1960-tal­let ble Vi­sens Ven­ner mer ano­ny­me. Det var lite utad­ret­tet ak­ti­vi­tet, og de

elds­te med­lem­me­ne var pas­si­ve. I et for­søk på å blå­se nytt liv i klub­ben ble be­grens­nin­ge­ne i an­tall med­lem­mer løst opp, og etter hvert ble blant and­re Bir­git­te Grim­stad, Hart­vig Ki­ran, Ot­to Ni­el­sen, Lars Hau­ge og Gun­nar Wins­nes valgt inn i klub­ben. Dis­se ble vik­ti­ge bi­drags­yte­re for for­enin­gen, som frem­de­les had­de jevn­li­ge med­lems­mø­ter.

I 1967 ble det dess­uten fore­slått å sen­de en de­le­ga­sjon til Club 7, sam­lings­ste­det for den ra­di­ka­le mot­kul­tu­ren, og til vise­klub­ben Dolphins, som var star­tet året før i en al­ko­hol­fri ve­ge­tar­res­tau­rant, for å leg­ge ut fø­le­re for nye med­lem­mer. På den­ne ti­den ble unge vise­san­ge­re som Lars Klev­strand, He­ge Tu­naal, Lille­bjørn Nil­sen, Jørn Simen Øver­li, Åse Kle­ve­land og Øyvind Sund ak­ti­ve med­lem­mer.

Pro­vo­se­re el­ler ikke?

De nye med­lem­me­ne ble i ut­gangs­punk­tet tatt varmt imot av eld­re, og på dob­belt­al­bu­met 41 vi­ser ved Vi­sens Ven­ner fra 1974 var alle ge­ne­ra­sjo­ne­ne re­pre­sen­tert. Det opp­sto li­ke­vel dis­ku­sjo­ner i kjøl­van­net av ge­ne­ra­sjons­skif­tet, og tema var alt fra pro­fe­sjo­na­li­tet til inn­hol­det i vi­se­ne.

Fle­re av den eld­re gar­de men­te at det var den gode vi­sen og frem­fø­rel­sen i seg selv som skul­le vekt­leg­ges, og at man skul­le va­ere for­sik­tig med å pro­vo­se­re unø­dig med inn­hol­det i teks­ten. Det sier seg selv at det­te var eg­net til å ska­pe de­batt i den po­li­tis­ke pe­rio­den på 1960- og 70-tal­let. På tross av mot­set­nin­ge­ne har fle­re av de som kom inn på den­ne ti­den, ut­talt at de had­de stor gle­de og nyt­te av med­lem­ska­pet i Vi­sens Ven­ner, ikke minst på grunn av gode kon­tak­ter som hjalp dem vi­de­re i kar­riè­ren.

Stats­mi­nis­te­ren tok imot

Vi­sens Ven­ner had­de i til­legg til bån­de­ne til NRK tett kontakt både med kul­tur­eli­ten og makt­eli­ten. Både Per Bor­ten og Ei­nar Ger­hard­sen gjes­tet mø­te­ne, og Bor­ten var også vert for Vi­sens Ven­ner i sin tid som stats­mi­nis­ter. I mai 1969 in­vi­ter­te han og hans kone Magn- hild Vi­sens Ven­ner hjem til seg i sin bo­lig i Bor­gen­vei­en.

Hele 35 med­lem­mer møt­te til sel­ska­pet, der «det ble ser­vert en norsk meny gjort lett inn­tag­bar ved hjelp av øl og dram». Det er in­gen­ting som ty­der på an­net enn at den­ne kvel­den var i god Vi­sens Ven­ner-tra­di­sjon, både mu­si­kalsk og ån­de­lig.

Prøy­sens ut­mel­del­se

I åre­nes løp ble det sendt ut fle­re brev hvor en an­mo­det pas­si­ve med­lem­mer om å be­ta­le for­falt kon­tin­gent el­ler mel­de seg ut av for­enin­gen. Det var i en av dis­se pro­ses­se­ne André Bjer­ke ble strø­ket som med­lem sam­men med fle­re and­re ikke-ak­ti­ve med­lem­mer.

Et an­net mange­årig med­lem som på det­te tids­punk­tet bare var spo­ra­disk inn­om, var Alf Prøy­sen. Prøy­sen ble en­stem­mig inn­vo­tert så tid­lig som 1948, men i ok­to­ber 1966 send­te han føl­gen­de brev til sty­ret:

Herr Gun­nar Wins­nes.

Takk for bre­vet, jeg sen­der her­ved det jeg skyl­der i kon­tin­gent og mel­der meg sam­ti­dig ut av fore­nin­gens Vi­sens Ven­ner da jeg ald­ri har an­led­ning til å kom­me på mø­te­ne, vans­ke­lig­he­ter med suk­ker­syke som er nok­så plag­som en­kel­te gan­ger og del­vis på grunn av den lan­ge vei­en til og fra møte­ste­de­ne. Det­te må ikke opp­fat­tes som noen kri­tikk an­gå­en­de kra­vet om be­ta­ling, jeg sier det som det er. Med vise­venn­lig hil­sen

Alf Prøy­sen, Nit­te­dal st.

… in­gen vil­le høre på and­re enn ham

Iføl­ge Ove Røs­baks Prøy­sen­bio­gra­fi Alf Prøy­sen: Pra­est­va­e­gen og Sju­stjer­na var syk­dom og reise­vei ar­gu­men­ter Prøy­sen bruk­te for­di han ikke triv­des blant Vi­sens Ven­ner. Bio­gra­fi­en be­skri­ver også Prøy­sens møte med for­enin­gen som na­er­mest en fias­ko, da med­lem­me­ne ikke for­sto Prøy­sens dia­lekt og ikke ga ham noen opp­munt­ring. Det­te stem­mer lite over­ens med pro­to­kol­len, som om­ta­ler Prøy­sens førs­te møte den 16. mars 1948 slik: «Alf Prøy­sen sang så en del av vi­se­ne sine til gle­de for oss alle og isa­er for dem som ikke had­de hørt ham før. […] Alf Prøy­sen måt­te så fort­set­te med sine vi­ser da in­gen vil­le høre på and­re enn ham.»

Det kan godt va­ere at Prøy­sen had­de et am­bi­va­lent for­hold til Vi­sens Ven­ner. De sta­di­ge dis­ku­sjo­ne­ne om or­ga­ni­sa­sjons­form, åpen­het og vise­tolk­ning som fore­kom på mø­te­ne, vi­ser at det var sto­re inn­byr­des me­nings­for­skjel­ler i for­enin­gen. Det var der­imot ald­ri uenig­het om at Prøy­sen for­tjen­te å bli aeres­med­lem. Da han fikk den­ne

he­ders­be­vis­nin­gen, had­de han va­ert med på å re­di­ge­re fle­re vise­bø­ker, del­tatt og bi­dratt på mø­ter, kon­ser­ter og ra­dio­pro­gram­mer over en pe­rio­de på 18 år. Å til­by Prøy­sen aeres­med­lem­ska­pet «til gle­de og aere for oss, som er deg dypt takk­nem­lig for alt du har gjort for vi­se­ne – og for den med­men­nes­ke­lig­het du har vir­ke­lig­gjort for oss gjen­nom ditt na­er­va­er og din dikt­ning», var en na­tur­lig og re­spekt­full av­gjø­rel­se fra en for­ening som var sva­ert be­geist­ret for Alf Prøy­sen og hans ar­beid.

Mø­tet he­vet

Selv om stor­hets­pe­rio­den var over, holdt Vi­sens Ven­ner det gå­en­de med med­lems­mø­ter og kon­ser­ter inn i det nye år­tu­se­net. I 2003 ble også bo­ken Tone, tekst og tru­ba­dur: 60 år med Vi­sens Ven­ner gitt ut. Bo­ken, som er re­di­gert av Ada Haug, Kjell Lund, Rig­mor Fal­la og Per Sand­vik, inne­hol­der 150 vi­ser kom­po­nert, skre­vet el­ler sun­get av med­lem­mer i Vi­sens Ven­ner.

Bo­ken er en vik­tig do­ku­men­ta­sjon av det mang­fol­det av vi­ser som fore­nin­gens med­lem­mer har bi­dratt med gjen­nom åre­nes løp. Det ble også inn­vo­tert med­lem­mer frem til 2003, men i 2008 ble for­enin­gen lagt ned etter at det­te var blitt ved­tatt på to års­mø­ter i strekk, slik for­skrif­te­ne til­sa. Men ar­ven etter Vi­sens Ven­ner står igjen i form av ra­dio­pro­gram­mer, bø­ker, kon­sert­opp­tak og vi­ser. Vi­ser som kan bru­kes av kom­men­de ge­ne­ra­sjo­ner, med sang og be­ger­klang rundt bor­det til langt ut i de ør­små ti­mer.

Vi­sens Ven­ner skul­le ikke ha mer enn 29 med­lem­mer. Ar­ki­tekt, teg­ner og and­re krea­ti­ve yr­ker går igjen i møte­pro­to­kol­len. Fore­nin­gens førs­te kvin­ne­li­ge med­lem ble der­imot ført inn som Fru Inge­borg Fol­ke­stad med med­lems­num­mer 20. Hun var teg­ner,...

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.