Imperiets gullalder
Fra slutten av 1200- til 1400-tallet vokste Benins rike sporadisk med erobringskrigene som kongene førte. Det enorme imperiet fascinerer med alt fra historiske gjenstander, et imponerende utvalg av kunstverker til avanserte handelsnettverk og militaere strategier som kongene utvidet og forsvarte Benin med. Riket hadde en stor haer med veltrente og disiplinerte soldater, og kongen var suveren som øverstkommanderende.
Oba Ewuare 1., som regjerte fra rundt 1440 til 1473, har fått aeren for å ha gjort kongeriket om til en moderne stat. Han omorganiserte de politiske strukturene med reformer som reduserte det spente forholdet mellom obaen og høvdingene. Dette gjorde ham i stand til å skaffe seg monopol på militaermakten, som var avgjørende for hans territoriale utvidelser. Han utmerket seg også ved å fremme kunst og brukskunst, som bronsestøping og produksjon av gjenstander av elfenben og tre, som Benin skulle bli kjent for over hele verden.
Brukskunstnerne laget en rekke spesielle gjenstander som hoder, statuetter, messingplaketter og andre prydgjenstander til kongehuset. Den kunstneriske virksomheten bidro til å hylle kongens allmakt og legitimere hans makt og aere. Ettersom obaen legemliggjorde nasjonen og dens kontinuitet, ble kunsten brukt til å kommunisere hans guddommelige status og muligens også til å skape et fellesskap med folket, som sjelden så eller hadde adgang til herskeren – fordi man trodde han var et guddommelig vesen.
Oba Ewuare ble også knyttet til arkitektonisk nyskaping, byplanlegging, store festivaler og kongelige prydgjenstander. Han bygde videre på Oba Oguolas forsvarsverker, og fullførte første og andre vollgrav med et nettverk av jordvoller som vernet byen mot angripere. Vollgravene var en imponerende del av et nasjonalt forsvarsverk som omga 6500 kvadratkilometer land. Det ble bygget i løpet av seks århundrer og var et mesterverk i ingeniørkunst fra tiden før det fantes maskiner.
I 1974 beskrev Guinness rekordbok Beninmuren som verdens største byggverk av jord. Den betraktes som det største menneskeskapte byggverk etter Den kinesiske mur. Oba Oguola var trolig også den første som sendte en håndverker, Igueghae, til Ife for å laere seg kunsten å støpe i bronse.
Ikonisk kunst
Av de mange kunstverkene fra Benin-imperiet er to blitt ikoniske: Bronsehodet av dronning Idia og elfenbensmasken. Bronsehodet ble laget til minne om dronningen, som var mor til Oba Esigie, kongen som styrte på begynnelsen av 1500-tallet. Dronning Idia var den første iyoba, dronningmor, og hun spilte en svaert viktig rolle under hans tid på tronen. Som iyoba hadde Idia status som høvding, og hun rådde over et eget distrikt, Iyekuselu. Hun kunne øke skattene for å finansiere haeren hun hadde ansvaret for. Selv om kvinner var utelukket fra visse stillinger – blant dem haeren – førte hun kriger, og kunne notere seg for flere seire. Det ble sagt at hun hadde militaer teft, og hun skal ha behersket trolldomskunster som hun brukte for å hjelpe sin sønn Esigie til å nedkjempe broren Arhuanran i en strid om arverett til tronen. I egenskap av kongens mor nøt iyobaen allerede mye respekt. Men Idia revolusjonerte funksjonen, slik at fremtidige iyobaer kunne utøve reell makt. Posisjonen krevde, blant andre egenskaper, at innehaveren hadde metafysiske krefter for å hjelpe sønnen til å utkonkurrere andre kandidater til tronen. Dronning Idia hadde angivelig magiske, helbredende evner, og ble avbildet i mange skulpturer og kunstverker, som den berømte elfenbensmasken. Dette var en liten skulptur som var laget til aere for Idia. Masken ble båret som anheng av kong Esigie.
I dag er masken en påminnelse om hvordan kunstverker ble fjernet fra Afrikas kyster på høyst tvilsomt vis. Masken ble valgt som emblem for FESTAC ’77, en festival som ble holdt i Nigeria for å feire afrikansk kultur. Myndighetene i Nigeria forsøkte å få låne masken fra British Museum, men fikk nei, under henvisning til at den var for skjør til å flyttes. Museet krevde dessuten 3 millioner dollar i eventuell forsikring. I fjor drøftet museet i London muligheten for å gi tilbake bronseplakettene og skulpturene som en gang smykket det kongelige slott i Benin.
Blodig undergang
Portugisiske oppdagelsesreisende kom til Benin på 1400-tallet, og begynte raskt å drive handel. Forholdet mellom Portugal og Benin ble så hjertelig at Oba Esigie sendte ambassadører til Portugal, en naer kontakt som resulterte i euro-
peisk innflytelse på kunst og kultur i Benin. Esigie kunne angivelig lese portugisisk, og dette økte hans samkvem med portugisiske handelsmenn. Virksomheten til de første misjonaerene fra Portugal bar frukter, og det ble satt opp flere kirker i Benin. Handelen fortsatte med produkter som elfenben, pepper og noen slaver.
I denne perioden var det ikke egentlig så stor etterspørsel etter slaver, fordi det i hovedsak dreide seg om kvinner som ble solgt til livegenskap i Benin. De som ble tatt – enten fordi de ble fanget i krig eller tvunget til å betale gjelden sin med hardt arbeid – ble nok holdt som slaver mer av hensyn til hoffets prestisje enn av økonomiske grunner. Slavehandelen var derfor marginal, fordi mannlige slaver behøvdes mer som krigere i hjemlandet enn til byttehandel med utlendinger. Dessuten opplevde Benin en økonomisk og militaer høykonjunktur, slik at de ikke trengte inntekter fra slavehandelen over Atlanterhavet. Det er også verdt å merke seg at Benins samkvem med europeerne omfattet mer enn varehandel. De tilbød også krigstjenester og leiesoldater.
Men på 1600-tallet hadde kongeriket begynt å forfalle, som resultat av svakt lederskap, interne stridigheter og manglende disiplin blant medlemmer av herskerklassen. Da slavehandelen opphørte og prisen på elfenben falt, ble Benin hardt rammet. Midt på 1700-tallet opplevde riket et oppsving under Oba Eresonyen, men dette kom ikke til å vare. Imperiet krympet etter hvert som tidligere territorier naermet seg britene både med tanke på handel og beskyttelse.
Midt på 1800-tallet begynte Benin å handle med palmeolje, og da dette produktet ble mer etterspurt av britene, forsøkte de å gjøre Benin til et protektorat. Obaen søkte tilflukt i isolasjonisme, og siden landets politiske makt var svekket, begynte kongen med menneskeofring for å blåse nytt liv i sin sakrale autoritet. I 1892 presset visekonsul H.L. Galway oba Ovonramwen til å overføre sitt reduserte imperium til britene som protektorat. Det var likevel tvil om obaen hadde undertegnet avtalen, for han var usikker på om britene hadde gode hensikter. Ved å gjøre Benin til et britisk protektorat ville avtalen ha stimulert økonomien, stanset slavehandelen og gjort slutt på menneskeofringen.
Benin falt til slutt under straffeekspedisjonen i 1897. Obaen fornemmet at britene hadde tenkt å avsette ham, så høvdingene hans beordret – uten at han visste det – et forkjøpsangrep mot en karavane med ubevaepnede britiske tjenestemenn. To av dem greide å unnslippe, men overfallet beseglet oba Ovonramwens skjebne. Da han innså at hans kongerike ville bli invadert, trappet han opp menneskeofringen for å berolige sine forfedre.
Nyheten om obaens økende blodtørstige aktivitet, koblet med britenes død, ble brukt som påskudd for invasjonen i 1897. Britene slo til med store styrker mot Benin. Kongen flyktet sammen med sine høvdinger og deres tilhengere, men kom til slutt tilbake og overga seg. Obaen møtte britene med all pomp og prakt som hans kongelige posisjon tilsa, men han ble ydmyket og avsatt. Til slutt ble han forvist til Calabar sørøst i Nigeria, der han døde i 1914.
Britene gikk i gang med å legge Benin øde, og satte byen i brann, men først etter at de hadde brakt kongens skatter i sikkerhet. Noen av de uvurderlige kunstgjenstandene ble solgt i Lagos, mens andre ble fraktet til Europa, der de havnet i private samlinger og museer. Inntektene fra salget skulle dekke kostnadene til ekspedisjonen. I 1914 fikk Ovonramwens sønn Eweka 2. overta tronen, riktignok under de britiske kolonimyndighetenes kontroll. Det som var igjen av Benin, var bare en skygge av det en gang så storslåtte riket, og i dag er det ingenting tilbake av byens mektige murer eller vollgraver.