«La oss komme oss ut – vi brenner opp»
En tragisk brann i et Apollo-fartøy i januar 1967 kunne ha knust drømmen om en månelanding. Den kostet tre astronauter livet.
Det finnes et nesten uhyggelig og forutsiende bilde i NASAS arkiver. De tre astronautene Ed White, Roger Chaffee og Virgil Grissom er samlet rundt en liten modell av Apollo-kapselen. De bøyer hodene og holder hendene sammen som i bønn. De hadde selv arrangert bildet, og sendte det til lederen for Apollo Space Programme Office, Joseph Shea, med teksten: «Det er ikke det at vi ikke stoler på deg, Joe, men denne gangen har vi bestemt oss for å henvende oss til en høyere sjef.»
Fryktet for sikkerheten
Det var ment som en spøk. Men det var også alvor, for utviklingen av det nye fartøyet som skulle bringe de første menneskene til Månen, var slett ikke gått bare bra. Det ble påvist feil på feil i fartøyet.
Både NASA og produsentene som utviklet romfartøyene merket tidspresset, og mange mente det gikk utover sikkerheten i prosjektet. Astronautene hadde blant annet påpekt at fartøyet inneholdt store mengder brennbare materialer. En kollega av dem i backupteamet – Walter Schirra – skal ifølge boken Lost Moon ha advart både Joseph Shea og astro-
naut Virgil Grissom: – Jeg kan ikke peke på noe feil, men dette fartøyet gjør meg ukomfortabel. Det er noe ved det som virker helt galt.
Inferno
27. januar 1967 ålet de tre astronautene seg inn i fartøyet Apollo 1 på toppen av en baererakett ved utskytningsplattform 34 ved Cape Kennedy. De skulle ikke skytes opp i rommet denne dagen. De skulle bare gjennomgå en lang rekke tester av det tekniske utstyret.
Etter at de hadde koblet romdraktene sine opp mot kommunikasjonsutstyret og oksygentilførselen om bord, reagerte de på en merkelig lukt. Testen ble avbrutt og det ble tatt luftprøver, uten at teknikerne fant noe galt. Luken, eller døren, til fartøyet ble stengt, og kabinen ble satt under trykk. Ikke lenge etterpå brøt det ut en intens brann der inne.
Senere analyser av kommunikasjonen mellom kabinen og kontrollsenteret – også den var teknisk dårlig – avslørte noen hjerteskjaerende sekunder. Ordene ble tolket slik: «Det brenner! La oss komme oss ut, vi brenner opp!» Det kan ha vaert Ed White. Kommunikasjonen endte med grusomme smertehyl.
Granskningen av ulykken fastslo at en dårlig isolert kabel hadde forårsaket en gnist, at kabinatmosfaeren av ren oksygen hadde skapt en nesten eksplosiv brann, at det fortsatt var betydelige mengder brennbart materiale om bord, og at luken var umulig å åpne på kort tid.
Apollo-kapselen måtte tilbake på tegnebrettet, og betydelige deler av konstruksjonen måtte omarbeides før det kom på tale å sende mennesker opp i rommet med kapselen.
Mange ofret livet
Alle visste at romfart var risikabelt. Ikke minst astronautene selv. Mange av dem hadde bakgrunn som testpiloter, og hadde levd med fare hengende over seg i mange år. Apollo 1-brannen var det første tilfellet av dødsulykker med et romfartøy, men flere astronauter hadde allerede mistet livet i flyulykker under treningstokt.
Sovjetunionen hadde ikke, i motsetning til president John F. Kennedy, flagget Månen som et mål. Men bak kulissene var det et betydelig politisk press for å slå USA også på dette området. Og også sovjetiske fabrikanter ble pushet til det uforsvarlige. Deres nye romfartøy Sojus var nettopp et eksempel på det. Det skulle koste kosmonauten Vladimir Komarov livet 24. april 1967, bare noen måneder etter Apollo-brannen.
Et av solcellepanelene på Sojus 1 foldet seg ikke ut i bane rundt Jorden, og fartøyet fikk umiddelbart problemer med strømforsyningen. Det automatiske stabiliseringssystemet fungerte ikke, og det manuelle fungerte bare delvis.
Det ble besluttet å hente Komarov ned. Men romsenterets ledelse forsto nok at ting ikke ville gå som planlagt. Komarovs familie ble hentet inn og hadde en samtale med kosmonauten før nedturen begynte. Og det gikk fryktelig galt. Hovedfallskjermen åpnet seg ikke. Fartøyet traff bakken i over 600 km/t, og Komarov døde momentant.
Det påstås at det siste han gjorde i live, var å skjelle ut ledelsen på bakken.