SPENT FøR BREXIT.

Aftenposten Innsikt - - EUROPA - JOHANNES FRANDSEN MATTIAS LUNDBLAD

FøR STOR­BRI­TAN­NIA TRER UT AV EU ER GREN­SEN MEL­LOM NORD-IR­LAND OG RE­PUB­LIK­KEN IR­LAND NOE AV DET SOM GIR STøRST HODEBRY. FRA CARLINGFORD LOUGH I øST SIKKSAKKER GREN­SEN SEG DRøYE 500 KILO­ME­TER TIL MUFF I NORD. GREN­SEN VEKKER MINNER OM KON­FLIKT, SJEKKPUNKTER, TOLL, LAN­GE KøER OG SMUGLING. MEN­NES­KE­NE SOM LE­VER LANGS GREN­SEN OG SOM ER AVHENGIGE AV DENS åPENHET, ER BEKYMRET FOR FREM­TI­DEN.

ÅPEN GRENSE KAN BLI LUKKET. Da den irs­ke øya i 1921 ble delt mel­lom Stor­bri­tan­nia og det som se­ne­re skul­le bli re­pub­lik­ken Ir­land, ble gren­sen truk­ket langs de uli­ke grev­ska­pe­ne. Vei­ene tok in­gen sli­ke hen­syn, men krys­ser gren­sen på mer enn 300 ste­der.

Hver må­ned fore­tas det 2,25 mil­lio­ner grense­pas­se­rin­ger av pri­va­te og i for­bin­del­se med kom­mer­si­ell trans­port, og i dag er det helt åpent. Når Stor­bri­tan­nia og der­med Nord-Ir­land for­la­ter Den euro­pe­is­ke unio­nen, opp­står en kom­pli­sert si­tua­sjon når det gjel­der hvor­dan men­nes­ker og gods kan be­ve­ge seg. Nord-Ir­lands grense mot Ir­land blir den enes­te lande­gren­sen mel­lom Stor­bri­tan­nia og EU. Spørs­må­le­ne er man­ge, usik­ker­he­ten høy og sva­re­ne få.

DYRENE KAN KOMME I KLEM. Tog­bro­en Kil­nas­ag­gart Brid­ge lig­ger ved byen Jo­nes­bo­rough, like ved gren­sen mel­lom Dub­lin og Bel­fast. For de tog­rei­sen­de hang det en for­ban­nel­se over bro­en un­der kon­flik­ten i Nord-Ir­land fra 1968–1998. Bro­en var et så van­lig mål for IRA-bom­bin­ger at en rei­se fra nord til sør sjel­den var ube­rørt.

Med ut­sikt over bro­en, i dør­åp­nin­gen til lå­ven sin, står den 87 år gam­le bon­den Frank Finne­gan og snak­ker med den yng­re na­bo­en No­el Ka­va­nagh mens so­len går ned i det sør­li­ge Ar­magh. An­gre­pe­ne fra IRA og et land­skap fylt med bri­tis­ke mi­li­taer­pos­ter og he­li­kopt­re er i stor grad glemt for om­ver­de­nen. Men for Frank som opp­lev­de det på na­ert hold, vekker tan­ken på en ny grense minner fra for­ti­den.

– In­gen her vil ha en grense. Vi vil ikke til­ba­ke til sjekk­pos­ter og lan­ge køer. De fles­te i Nord-Ir­land vil­le for­bli i EU, så hvor­for er vi nødt til å tre ut? Bri­te­ne bur­de jo ikke en­gang va­ere her i ut­gangs­punk­tet. Det er ok­ku­pert land vi står på ak­ku­rat nå, sier Frank.

Han ei­er selv jord i beg­ge lan­de­ne, en si­tua­sjon han de­ler med man­ge bøn­der langs gren­sen. Bøn­de­ne og de­res dyr og pro­duk­ter pas­se­rer sta­dig gren­sen. En fjerde­del av all melk som pro­du­se­res i Nord-Ir­land, pro­ses­se­res i Ir­land før den ven­der til­ba­ke for salg i nord. Et ma­re­ritt­sce­na­rio for bøn­de­ne etter brexit vil va­ere høye skat­ter på jord­bruks­pro­duk­ter i han­de­len mel­lom EU og Stor­bri­tan­nia. For en melke­bon­de i Nord-Ir­land vil­le det da ikke len­ger va­ere verdt å sen­de mel­ken til Ir­land.

– Om brexit blir noe av, så vil det på­vir­ke de fat­ti­ge, men mest av alt de rike. For meg med mine små jord­lap­per og mine få ma­ski­ner blir det nok in­gen stor for­skjell, men for na­bo­en min blir det det, sier Frank og pe­ker på en stor gård nede i da­len.

– Han har fle­re hund­re hek­tar på beg­ge si­der av gren­sen, så han kom­mer til å få det tøft. Men jeg tror aer­lig talt ikke at det kom­mer til å skje. Hun kom­mer til å få spar­ken, sier han og hen­vi­ser til There­sa May.

– Det kom­mer til å gå bra med Ir­land.

SMåBEDRIFTENE VENTER På BESKJED. Kjø­rer du mel­lom by­ene Clo­nes og Clover­hill som beg­ge lig­ger i re­pub­lik­ken Ir­land, rek­ker du å krys­se gren­sen fire gan­ger på knap­pe 10 kilo­me­ter. I den grad en mer­ker noe, er det på as­fal­tens til­stand, far­gen på vei­mer­kin­gen og om has­tig­he­ten opp­gis i mi­les el­ler kilo­me­ter i ti­men. Ofte lig­ger det også ben­sin­sta­sjo­ner ved gren­sen. Uli­ke skatte­sat­ser gjør at nor­di­rer drar for å fyl­le bil­li­ge­re irsk die­sel. Pa­ra­fin og kull til opp­var­ming går and­re vei­en. Kan­skje er det snart slutt på det­te. And­re be­drif­ter lig­ger langs gren­sen selv om det ikke er sli­ke be­grun­nel­ser, men er avhengige av at kun­de­ne lett kan krys­se gren­sen.

I Gort­na­ca­r­row lig­ger fa­mi­li­en McGal­des be­drift som kom­bi­ne­rer ba­ke­ri og dekk­ser­vice. Det er lør­dag for­mid­dag, og kun­de­ne kom­mer inn i strie strøm­mer til beg­ge de­ler. Ge­ral­di­ne i ba­ke­ri­et tar en fersk lad­ning sco­nes ut av ov­nen. Hun og kun­de­ne kjen­ner på stor usik­ker­het for hva som vil skje. Val­g­re­sul­ta­tet var langt fra det Ge­ral­di­ne for­ven­tet.

– Jeg kun­ne ikke tro det. Hva vil skje med oss ved gren­sen? Det kom­mer til å bli som un­der kon­flik­ten. In­gen kom­mer til å krys­se gren­sen bare for å kjø­pe kake.

Ba­ke­ri­et er like gam­melt som freds­av­ta­len som ga åpne gren­ser i 1998. De le­ve­rer til bu­tik­ker på beg­ge si­der av gren­sen, og de fles­te av den fritts­tå­en­de bu­tik­kens kun­der kom­mer fra sør.

– Det kan bli ka­ta­stro­fe for oss. Vi er i et slags lim­bo og kan ikke plan­leg­ge lang­sik­tig. Nå er det mind­re enn ett år til brexit, og vår skjeb­ne lig­ger i hen­de­ne på men­nes­ker som ald­ri har va­ert ved gren­sen, sier Ge­ral­di­ne.

Fø­lel­sen av å va­ere glemt, og at be­slut­nin­ger tas i Lon­don av makt­ha­ve­re uten kunn­skap om Nord-Ir­land, er ut­bredt. Ge­ral­di­ne kjen­ner på like sto­re de­ler av sin­ne og over­ras­kel­se over at brexit fak­tisk vil bli en rea­li­tet.

SMUGLINGENS TILBAKEVENDING? En ny grense er der­imot ikke noe som kan opp­rø­re Harold John­s­ton. Han har sett det mes­te i lø­pet av sine år i den lil­le irs­ke byen Black­lion der han dri­ver en sko- og kles­bu­tikk som er full­stap­pet av va­rer og har va­ert i fa­mi­li­ens eie si­den 1901. På and­re si­den av bro­en over el­ven som ut­gjør gren­sen mel­lom nord og sør, fort­set­ter byen som nord­irs­ke Bel­coo. Harold er i 80-åre­ne og er et opp­kom­me av smug­ler­skrø­ner. Han fin­ner frem et gam­melt pass med stemp­ler fra 1964. Hver gang man gikk over bro­en skul­le man stemp­les ut, og på til­bake­vei­en inn igjen. Alt gods skul­le for­tol­les, men Harold pe­ker mot fjel­le­ne i ho­ri­son­ten hvor smug­ler­vei­ene for to­bakk gikk, og han for­tel­ler også om kvin­nen som smug­let bil­lig irsk smør over bro­en i sin barne­vogn. Kan­skje kom­mer smug­lin­gen til­ba­ke med brexit.

– Er det pen­ger å tje­ne, så gjør den det, sier han med et skul­der­trekk.

Ma­gui­res pub vegg i vegg er godt be­søkt. Ger­ry Cox og Ena M’Gin­ley, et par i 60-åre­ne, drik­ker drin­ker. Ena job­ber som fri­sør i sitt eget hjem like ved gren­sen, dit hun flyt­tet fra nabo­byen for 34 år si­den. Ger­ry job­ber som IT-tek­ni­ker. De bor et stein­kast fra hver­and­re på sør­si­den, men Ger­ry er bo­steds­re­gist­rert i sitt barn­doms­hjem i Bel­coo og be­ta­ler skatt i nord. Han fø­ler trygg­het i å ha til­gang til syke­hu­set i En­ni­skil­len like ved. Å ha en fot i hvert land er en si­tua­sjon han de­ler med man­ge langs gren­sen. Det å pend­le til sko­le, jobb og fa­mi­lie er en­kelt nå. Alle i Nord-Ir­land har rett på dob­belt stats­bor­ger­skap, og med brexit har søk­na­de­ne om irsk pass økt mar­kant. Man er bekymret for at fri­he­ten etter 1998 kan for­svin­ne.

«Det kan bli ka­ta­stro­fe for oss. Vi er i et slags lim­bo og kan ikke plan­leg­ge lang­sik­tig. Nå er det mind­re enn ett år til brexit, og vår skjeb­ne lig­ger i hen­de­ne på men­nes­ker som ald­ri har va­ert ved gren­sen.» Ge­ral­di­ne McGal­des, ba­ker

«FORSØK IKKE å REPARERE DET SOM IKKE ER ØDELAGT». Ved den nord­re de­len av gren­sen lig­ger Der­ry, el­ler Lon­don­der­ry, av­hen­gig av hvor­dan man ser på his­to­ri­en. Det var her den blo­di­ge søn­da­gen fant sted i 1972, et av­gjø­ren­de øye­blikk i opp­trap­pin­gen av kon­flik­ten i Nord-ir­land. Frem­de­les er det en se­gre­gert by med nabo­lag ty­de­lig inn­de­lt i ka­tols­ke og pro­tes­tan­tis­ke om­rå­der.

I by­kjer­nen dri­ver Chris­ti­ne Cow­ley et gal­le­ri. Hun var ald­ri i tvil om at hun skul­le stem­me for å for­bli i EU, noe som med god mar­gin var den van­ligs­te stem­men i Nor­dir­land. Og hun ble over­ras­ket over re­sul­ta­tet av folke­av­stem­nin­gen.

– Jeg syn­tes det var vel­dig bra i unio­nen. Jeg ten­ker på ord­ta­ket «forsøk ikke å reparere det som ikke er ødelagt», sier hun og for­kla­rer sitt syn på si­tua­sjo­nen. Såre­ne etter kon­flik­ten er knapt le­get, og Chris­ti­ne er uro­lig for at brexit kan rip­pe opp i det gam­le.

– Det fin­nes en grunn­leg­gen­de usik­ker­het i lan­det vårt. De fles­te er på­vir­ket av The Troubles. Vi vet ikke hva som vil skje, og det er en fare for at det blir slik det var tid­li­ge­re.

Det er fle­re enn før som har be­gynt å se tan­ken om et gjen­for­ent Ir­land som en mu­lig­het. I freds­av­ta­len an­gis ret­ten til når det måt­te pas­se seg å stem­me over en til­slut­ning til Re­pub­lik­ken Ir­land. Nord-ir­lands ka­to­lik­ker, som tra­di­sjo­nelt er for det­te, øker i an­tall. Det nye er at fle­re pro­tes­tan­ter kan ten­ke seg et for­ent Ir­land. Chris­ti­ne li­ker tan­ken, selv om hun ikke tror det vil skje i na­er frem­tid.

– I en per­fekt ver­den vil­le jeg els­ket et for­ent Ir­land og glem­me gren­ser og se­gre­ge­ring. FISKERNE, MEN IKKE FISKEN, HAR GREN­SER.

I den lil­le irs­ke byen Gre­en­cast­le knap­pe tre mil nord for gren­sens nord­ligs­te punkt, står fisk­ele­ve­ran­dør Eamonn Mol­loy og tel­ler kas­ser med hvit fisk som las­tes på laste­bi­len hans. De skal kjø­res til fa­mi­lie­be­drif­tens fab­rikk i Killy­begs, så i dag tren­ger han ikke krys­se gren­sen. Det gjør han van­lig­vis ofte.

– Det kom­mer til å bli kaos, jeg pas­se­rer gren­sen minst ti gan­ger i uken. Selv om jeg skal til Dub­lin her­fra, så kjø­rer jeg over gren­sen tre gan­ger. Tenk alt det eks­tra pa­pir­ar­bei­det, sier Mol­loy og ha­ker av i sine pa­pi­rer for at alt stem­mer.

«Jeg tror det kom­mer til å bli en grense igjen – en grense in­gen her vil ha.» Eamonn Mol­loy, fisk­ele­ve­ran­dør

Et sukk, en opp­gitt lat­ter og or­det «di­sas­ter» går igjen når man tar opp te­ma­et brexit langs gren­sen.

Da Mol­loy våk­net den mor­ge­nen for snart to år si­den, kun­ne han ikke tro at det var sant.

– Jeg var sjok­kert, min fa­mi­lie ble sjok­kert, våre kun­der, ja, alle ble sjok­kert. In­gen trod­de på det her.

På and­re si­den av gren­sen le­ve­rer be­drif­ten hans fisk til et 30-tall ho­tel­ler, og i En­ni­skil­len har de en fiske­bu­tikk. Så Mol­loy vil måt­te fort­set­te å pas­se­re gren­sen uan­sett hvor­dan den vil bli se­en­de ut.

– Hvor­dan det lang­sik­tig kom­mer til å på­vir­ke oss som be­drift, vet jeg ikke, men blir det for kom­pli­sert, får vi slut­te å gjø­re for­ret­nin­ger med nord.

Fiske­in­du­stri­en i Stor­bri­tan­nia skyl­der på EUS po­li­tikk som man me­ner har ødelagt fisket i lan­det si­den det ble med­lem for fire ti­år si­den, og støt­ten til brexit er høy i den­ne sek­to­ren.

For hvert land i EU er det til­latt å dele sine kvo­ter med and­re, men i Stor­bri­tan­nia til­la­ter man at fiske­re selv sel­ger sine kvo­ter. Det har blant an­net ført til at et ne­der­landsk sel­skap ei­er 23 pro­sent av Stor­bri­tan­nias kvo­te. EU im­por­te­rer nes­ten 75 pro­sent av det som fan­ges i bri­tisk far­vann. I Lon­don vil man fort­set­te å gi uten­lands­ke bå­ter til­gang til bri­tisk far­vann, men man vil selv be­stem­me om­fan­get.

Mol­loy ser ut­over van­net. Der på and­re si­den av sun­det lig­ger Nord-ir­land.

– Jeg tror det kom­mer til å bli en grense igjen – en grense in­gen her vil ha, sier han før han set­ter seg i bi­len for å kjø­re de knap­pe to ti­me­ne til fab­rik­ken.

Usik­ker­he­ten om hvor­dan gren­sen kom­mer til å bli, er stor. Vil man få til en av­ta­le mel­lom Stor­bri­tan­nia og EU som fun­ge­rer for alle? Kan Nord-ir­land få en spe­si­ell sta­tus midt imel­lom?

Et sukk, en opp­gitt lat­ter og or­det «di­sas­ter» går igjen når man tar opp te­ma­et brexit langs gren­sen.

Black­lions kom­mune­po­li­ti­ker John-paul Fe­eley for­tel­ler at det på­går dis­ku­sjo­ner om ube­man­ne­de grense­kon­trol­ler med over­vå­kings­ka­me­ra­er. Han er sik­ker på at de vil­le blitt van­da­li­sert og sier:

– Jeg er en lov­ly­dig med­bor­ger, men kom­mer det opp ka­me­ra­er, da kom­mer jeg til å va­ere med på å slå dem i styk­ker.

Alle foto: MATTIAS LUNDBLAD og JOHANNES FRANDSEN

Nord-Ir­lands grense mot Ir­land blir den ens­te lande­gren­sen mel­lom Stor­bri­tan­nia og EU. Det­te er ut­sik­ten fra bon­den Frank Finne­gans gård mot den irs­ke gren­sen.

Tog­bro­en Kil­nas­ag­gart Brid­ge lig­ger ved byen Jo­nes­bo­rough, like ved gren­sen mel­lom Dub­lin og Bel­fast. Tog­rei­sen­de fryk­tet den­ne pas­sa­sjen un­der kon­flik­ten i Nord-Ir­land, for­di bro­en var et po­pu­la­ert bombe­mål for IRA.

Den 87 år gam­le bon­den Frank Finne­gan ei­er jord på beg­ge si­der av gren­sen. Tan­ken på en ny grense vekker minner om et land­skap fylt med bri­tis­ke mi­li­taer­pos­ter.

Når man krys­ser gren­sen mel­lom Ir­land og Nord-Ir­land, må man også byt­te va­lu­ta. I Nord-Ir­land er det bri­tis­ke pund som gjel­der.

Harold John­s­tons gam­le pass er fullt av stemp­ler fra 1964. Hver gang man pas­ser­te bro­en i Black­lion, måt­te man stemp­le ut og inn. I dag er vei­mer­kin­gen et ty­de­lig tegn på at man pas­se­rer gren­sen, da skif­ter stri­pe­ne far­ge fra hvit til gul.

Over t.h.: Lør­da­ger er all­tid hek­tis­ke da­ger for ba­ker Ge­ral­di­ne McGal­des. Man­ge av kun­de­ne hen­nes kom­mer fra den sør­li­ge si­den av gren­sen, og hun er uro­lig for hva som vil skje etter brexit.

Over t.v.: Pro­test­skilt mot brexit er satt opp langs hele gren­sen mel­lom Ir­land og Nord-Ir­land.

På Ma­gui­res Pub i grense­byen Black­lion er det in­gen som øns­ker en ny grense.

Det var i Lon­don­der­ry, el­ler Der­ry, «Bloody sun­day» fant sted i 1972. Frem­de­les er det en delt by med nabo­lag ty­de­lig inn­de­lt i ka­tols­ke og pro­tes­tan­tis­ke om­rå­der. Her fra det­te pro­tes­tan­tis­ke om­rå­det vaier lo­ja­list­flag­get Ul­s­ter Ban­ner og Union Jack i...

Fisk­ele­ve­ran­dø­ren Eamonn Mol­loy i den lil­le irs­ke byen Gre­en­cast­le, krys­ser gren­sen til Nord-ir­land fle­re gan­ger i uken.

«Forsøk ikke å reparere det som ikke er ødelagt», sier Chris­ti­ne Cow­ley i Der­ry, som me­ner Nord-ir­land bør for­bli i EU.

Én av fire grense­over­gan­ger langs en vei på knap­pe 10 kilo­me­ter. Skil­tet for­tel­ler sitt ty­de­li­ge språk: «In­gen grense! Ett Ir­land. En stem­me».

Kom­mune­po­li­ti­ker i Black­lion, John-paul Fe­eley, er klar for å begå si­vil uly­dig­het om det kom­mer opp grense­ka­me­ra­er.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.