Profeter & profitt.
Løfter om velstand og helbredelse har gjort pastorer i Ghana til noen av de rikeste og mektigste i landet. Religion er big business.
Accra, Ghana.
Mens det kommer stadig faerre mennesker til kirkene i rike land i nord, så øker kirkens posisjon i fattige land i sør – spesielt i Afrika. I Ghana vokser evangelikale* menigheter, karismatiske menigheter og pinsemenigheter med 4 prosent i året.
Afrikanske kirkeledere er mektige. Deres ord når langt og er ikke begrenset til gudstjenester søndag formiddag og en gang midt i uken. De formidles gjennom egne Tv-kanaler, radiostasjoner og internasjonale forgreninger som når et bredt publikum – langt utenfor deres egne menigheter.
Pastorer, profeter og apostler er blitt noen av de rikeste og mektigste menneskene i Ghana og i andre land som Nigeria, Uganda, Kenya og Sør-afrika, og de kontrollerer store velgermasser. Kirkene former i sakte tempo ikke bare landskapet, men også samfunnet, og bidrar på ulike måter til å påvirke politikken i landet: Homofobien i Ghana naeres av retorikken til ulike religiøse fundamentalister.
Med løfter om rikdom og helse har pastorene fylt sine lommebøker med penger donert fra noen av verdens fattigste troende. Pastorer lover å helbrede fattige mennesker for hiv, hepatitt og barnløshet, å velsigne dem med evig hell og å gjøre dem rike.
Mange av disse kirkene er enkeltmannsforetak, og de betaler ikke skatt av det de tjener på kollekt, mirakler, healing, tiende med mer.
I Ghana finner man religion og spiritualitet overalt, dypt forankret i samfunnet. Men religionen er også blitt big business. denne fotodokumentaren utforsker visuelt påvirkningen fra disse krikene og motsetningene dem imellom, slik det nå arter og sprer seg i samfunnet i Ghana.
Dans rundt gullkalven.
Kirken er full. 3000 mennesker, kanskje flere, synger, danser og ber. Ved alteret, stående med hendene bak ryggen, brystet frem og haken opp, ser «Angel» Obinim utover sitt trofaste folk. Upåklagelig antrukket nikker han mens noen mennesker fra menigheten reiser seg og kommer mot ham og kaster sedler ved føttene hans. Han kaller seg
«Angel», for tittelen biskop var for verdslig og ubetydelig.
Daniel Obinim er en av de mest kontroversielle figurene i Ghana. Han var bare 40 år da han skapte det som kan kalles et virkelig imperium, med sin menighet God’s Way
Church International. Og imperiet viser han offentlig frem uten skrupler. I et nylig intervju hevdet han at Jesus har skjenket ham mer enn 20 hus, åtte Range Rovere, fire SUV-ER og tre Chryslere. Hans trofaste følgere har egne busser som kjører dem til kirken, og han har bygget tre av de største kirkene i Ghana, henholdsvis i Accra, Kumasi og Tema. Han er blitt arrestert mer enn én gang: for å fornaerme og slå en journalist som våget å kritisere ham, og for å piske to unge gutter i kirken, foran tusenvis av mennesker, fordi de to hadde et forhold.
Men til tross for dette ser Obinim kirkene sine bli fylt hver uke, tre ganger i uken. Kirkegjengerne gir rause offergaver, kjøper flasker med mirakelvann og er vitner til de miraklene «Angel» selv utfører: Han gjenoppliver døende mennesker, helbreder og kommer med profetier.
Vokser «inn i himmelen».
Obinim er helt klart en av de mest omtalte figurene i den religiøse verdenen i Ghana, men han er ikke den eneste. Han er heller ikke den eneste som har ansamlet seg enorm rikdom takket vaere religionen, og han er ikke den eneste som har tusenvis av tilhengere som fyller opp kirkene hans. Religion gjennomsyrer faktisk alle samfunnslag i Ghana, et av mange land i Afrika hvor kristendommen vokser stadig raskere.
Det ser ut til at hjertet av verdens kristendom har flyttet seg sørover, og på det afrikanske kontinentet er det evangelikale, karismatiske og pinsemenigheter som tiltrekker seg størst antall troende. I Ghana er det langs gaten og i hvert kryss overstrødd av skilt og annonser for ulike menigheter. Mange av dem er grunnlagt og operert av kun én person, en profet eller pastor, og det er umulig å få oversikt over alle.
Ifølge Pew Center i Washington var det i år 2000 bare i Ghana rundt 3 millioner evangelikale kristne, og i 2015 var antallet økt til 5,5 millioner. Medlemmene i pinsebevegelsen og karismatiske menigheter talte i år 2000 rundt 6,5 millioner tilsammen, og i 2015 var de mer enn 10 millioner. Og tallene øker stadig.
«Disse kirkene opplever en vekst fordi de svarer på folkets materielle behov», mener
Akosua Adomako Ampofo, professor ved African Studies Institute ved University of Ghana i Accra. «Folk, spesielt fra fattige bydeler, leter etter løsninger på sine daglige behov, og derfor tiltrekkes de av løfter om rikdom kombinert med mirakuløse helbredelser».
Forkynner «velstandsevangeliet».
Kjent som «velstandsevangeliet» er dette en form for pinsetro som mener at tro på Gud kan føre med seg velstand og fordeler, samt en forbedring av ens liv gjennom donasjoner og bønn. Så det er ikke tilfeldig at pastorene og profetene i disse menighetene skryter av sin rikdom og velstand, og av samme grunn er de troende ofte ikke bare villige til å donere penger i form av kollekt under gudstjenestene, men de bidrar ofte med tiende året rundt, det vil si at de donerer en tiendedel av inntekten sin til menigheten.
«Forskjellene mellom de ulike kirkesamfunnene er nesten umerkelige», sier professor Adomako. «Og det er derfor det er vanskelig, om ikke umulig, å kategorisere dem i evangelikale, karismatiske eller pinsemenigheter. Det er lettere å skissere noen fellestrekk: en bokstavtro tolkning av Bibelen, vektlegging av velstand og helse, et sterkt engasjement i å spre evangeliet, tro på at en guddommelig makt kan kurere sykdom og skader, og en tro på mirakler, akkurat som i bibelsk tid.»
Disse menighetenes aktiviteter er ikke begrenset til ukentlige gudstjenester: Alle er svaert aktive på sosiale medier, og noen av dem har gjennom årene startet universiteter, sykehus og skoler som vokser eksponentielt og langt på vei erstatter staten der dens tilstedevaerelse er fravaerende.
Afrika sør for Sahara er blitt et av verdens største vekstområder for kristne universiteter, noe som presses frem på grunn av den store etterspørselen etter tilgang til høyere utdanning, og menighetene ønsker å institusjonalisere sin posisjon i afrikanske samfunn. Kirker som Action Chapel, International Central Gospel Church, Church of Pentecost – sistnevnte har mer enn 15 000 avdelinger bare i Ghana – har i tillegg til å grunnlegge universiteter og skoler også startet egne Tv-kanaler, radiostasjoner og forlagshus. Disse er blant dem som har en mer organisert struktur, selv om de bare har én mann på toppen som styrer alt, og som ikke nødvendigvis har så god kontroll på de enorme mengdene penger som kommer inn.
«Spredningen av kristendommen i Ghana og i Afrika generelt har dessverre også noen negative sider», sier apostel Opoku Onyinah, den øverste leder i Church of Pentecost. «For eksempel er det mange som har sett kirken som en rask vei til velstand, så mennesker uten teologisk og kulturell bakgrunn har hatt muligheten til å grunnlegge personlige kirker og bli rike gjennom dette. Det har brakt mange sjarlataner inn i kristendommen.»
Det er blitt et forretningsområde – som dessuten er skattefritt.
Afrika sør for Sahara er blitt et av verdens største vekstområder for kristne universiteter, presset frem av etterspørselen etter tilgang på høyere utdanning.
«Det er mange som har sett kirken som en rask vei til velstand, så mennesker uten teologisk og kulturell bakgrunn har hatt muligheten til å grunnlegge personlige kirker og bli rike gjennom dette. Det har brakt mange sjarlataner inn i kristendommen.» Apostel Opoku Onyinah, øverste leder i Church of Pentecost.
Det er ikke mange av predikantene som har bakgrunn fra virkelige teologiske studier, men mange av dem tiltrekker seg følgere ved å snakke om mirakuløs helbredelse av sykdom og dødelige infeksjoner som hepatitt og hiv.
På gyngende medisinsk grunn.
Det er ikke mange av predikantene som har bakgrunn fra virkelige teologiske studier, men det er mange av dem som tiltrekker seg følgere ved å snakke om mirakuløs helbredelse av sykdommer og dødelige infeksjoner som hepatitt og hiv.
En av dem er Nigel Gaisie som grunnla True Word Prophetic Fire Ministry Church i Accra i 2010. Klokken 04 om morgenen sitter Nigel Gaisie bak mikrofonen i Radio Vision One FM, og med noen medhjelpere snakker han om Bibelen, penger, mirakler og sykdom. Uten jålete ord hevder han at han er i stand til å kurere mennesker som har hepatitt og hiv. Han gjentar samme budskap om kvelden og når han hver fredag, hele kvelden lang foran rundt tusen følgere, roper ut at han kan nøytralisere enhver sykdom.
«Disse doktrinene har en direkte påvirkning på helsevesenet i Ghana, på folks liv og på kulturen», forklarer Roslyn Mould (33) som er feministisk aktivist. «Spesielt i områder med fattige landsbyer hvor familiene tar de syke med til kirken i stedet for til sykehuset – og det hender disse valgene får en tragisk slutt.»
Menighetene og profetenes innflytelse på samfunnene av tilhengere er svaert sterk, sterkere enn beretningene om døde mennesker som bestemte seg for ikke å dra på sykehus eller for å stoppe en behandling, og på den måten la livet sitt i troens hender.
Politiske aktører som nører opp under homofobi.
Det er på grunn av deres rolle i samfunnet at disse profetene og menighetene også blir aktører på den politiske scenen i Ghana og Afrika generelt. «Om ikke i førsteperson, så blir profetene og deres trofaste menigheter uunngåelig en valgkrets for politikere som ønsker å sitte på fremste rad under gudstjenestene, som er klare til å gi oppsiktsvekkende donasjoner og til å bli fotografert sammen med kirkelederne», forklarer Michael Osei-assibey i Human Federation of Ghana.
Det er spesielt når det gjelder saker som borgerrettigheter og LHBT, moderskap og abort, at profetenes rolle blir politisk. Hvis det er noen forskjell mellom evangelikale, karismatiske og pinsemenigheter, er det en ting de alle er enige i: Det finnes ikke rom for hverken å nevne eller å forsøke å diskutere Lhbt-rettigheter.
Det finnes de som mener det handler om oppdragelse, som pastor Prince Manu, grunnlegger av Streams of Power Chapel, som erklaerer at i Ghana kan ikke «homofile og lesbiske aksepteres, ikke av religiøse grunner, men heller ikke av kulturelle grunner, men jeg er klar for å ønske dem velkommen til min kirke så jeg kan helbrede dem.»
Og på andre siden er det slike som Nigel Gaisie som ikke engang forsøker å skjule homofobien: «homoseksualitet er Guds styggedom, en fornaermelse mot Gud, og jeg vil aldri slippe en homofil person inn i kirken min. Ikke engang hunder av samme kjønn parer seg. Lhbt-saken er en vestlig greie. Det er de europeiske landene som vil at vi skal akseptere noe som ikke hører til her, med et mål om å forurense samfunnet vårt.»
Dette tankesettet er ikke langt fra Mike Oquayes synspunkt. Han er formann i Ghanas parlament, og pastor, og har startet en kampanje for å endre landets lover for å kriminalisere homoseksualitet. For øyeblikket er ikke homoseksualitet forbudt i Ghana, men vold og angrep rettet mot lesbiske og homofile ser ikke ut til å ta slutt – mye på grunn av prekenene som holdes hver uke i tusenvis av menigheter over hele landet.
Og dette er grunnen til at mennesker som Michael (40) fortsetter å leve i skjul, livredde for å komme ut, i frykt for vold og angrep, tvunget til å leve med stigmatiseringen som hjemsøker dem – til og med i deres egen familie.
«Lederne for disse kirkene angriper Lhbtsamfunnet hver uke, foran tusenvis av mennesker», sier Michael.
«Det er derfor folk i neste omgang organiserer patruljer for å jakte på homofile, ved å banke på alle dørene. Det har skjedd mer enn én gang, og politiet griper ikke inn. De bidrar snarere til å ydmyke oss. De slår oss, pisker oss, raner oss. All volden de bruker mot oss, er et resultat av hatet som kommer fra menighetene – de menighetene som sprer seg stadig raskere og lenger utover og tvinger politikere til å surfe på bølgen av den mest ødeleggende av alle folks følelser.»
Det er spesielt når det gjelder saker som borgerrettigheter og LHBT, moderskap og abort, at profetenes rolle blir politisk.