Kuns­ten å for­stå det vi ser.

Fi­lo­sofi­his­to­ri­en be­står an­gi­ve­lig av en rek­ke uli­ke ven­din­ger. Ak­ku­rat nå står vi midt oppi den vi­su­el­le. Hvor­dan for­hol­der vi oss til det?

Aftenposten Innsikt - - KULTUR&TRENDER -

Vi ser før vi snak­ker. Den ame­ri­kans­ke fi­lo­so­fen Richard Ror­ty be­skrev en gang fi­lo­sofi­his­to­ri­en som en se­rie «ven­din­ger» som be­står i at nye pro­ble­mer duk­ker opp om­trent sam­ti­dig som gam­le pro­ble­mer er i ferd med å for­svin­ne. Iføl­ge Ror­ty var den ny­es­te ven­din­gen i rek­ken den ling­vis­tis­ke, som leg­ger til grunn at språk­li­ge for­hold er av­gjø­ren­de for men­nes­kets måte å va­ere til på, og for vår opp­fat­ning av egen vir­ke­lig­het.

Pro­blem­stil­lin­ge­ne som duk­ket opp i for­bin­del­se med en slik er­kjen­nel­se, holdt folk i ar­beid over lang, lang tid, helt til man for noen år si­den be­gyn­te å snak­ke om en ny ven­ding, nem­lig den vi­su­el­le. Iføl­ge teo­re­ti­ke­ren W.J.T. Mitch­ell er det nem­lig nå slik at det vi­su­el­le, el­ler «pik­to­ri­el­le», bil­det er i ferd med å ta den plas­sen som språ­ket en gang had­de i fi­lo­so­fi­en.

Kort sagt me­ner Mitch­ell at det i vår tid er bil­det som er grunn­leg­gen­de for vår måte å va­ere til på, og at det­te bå­de er et dypt men­nes­ke­lig og kul­tu­relt fe­no­men som har be­hov for kri­tisk re­flek­sjon og teo­re­ti­se­ring fra alle slags uli­ke vi­ten­ska­pe­li­ge vink­ler.

Det­te be­tyr selv­sagt ikke at man pl­ut­se­lig nå har inn­sett at bil­det er et vik­tig ledd i men­nes­kets er­kjen­nel­se av vir­ke­lig­he­ten. I ny­ere tid er det sta­dig blitt dis­ku­tert, for ek­sem­pel i John Ber­gers sen­tra­le bok «Ways of see­ing» (1972), hvor han po­eng­te­rer at men­nes­kets evne til å se, ut­vik­lings­mes­sig kom­mer før vår evne til å kom­mu­ni­se­re ved hjelp av språk.

Her pe­ker Ber­ger også på at det å for­kla­re ting ved hjelp av ord, ald­ri kan end­re på det fak­tum at vi er i ver­den og om­gis av ver­den, og at for­hol­det mel­lom hva vi ser og hva vi vet ald­ri vil bli 1:1, slik at beg­ge må tas i be­trakt­ning for å etab­le­re for­stå­el­se.

Men en an­nen vik­tig grunn til at vi­su­el­le bil­der er så vik­ti­ge i vår tid, er selv­sagt de di­gi­ta­le verk­tøy­ene som er blitt en sta­dig mer fun­da­men­tal del av hver­da­gen vår. I dag bor fle­re men­nes­ker i byer enn på lan­det, og mer enn halv­par­ten av ver­dens be­folk­ning har til­gang til in­ter­nett, slik Nicholas Mir­zo­effs po­eng­te­rer i bo­ken «How to see the world» (2015).

Han vi­ser også til at ame­ri­ka­ne­re tar fle­re fo­to­gra­fi­er i lø­pet av to mi­nut­ter enn det som ble knip­set ver­den over i lø­pet av hele 1800-tal­let. Og ikke bare det: Hvert mi­nutt las­tes det opp hele tre hund­re ti­mer med You­tube-vi­deo­er, og på Snapchat ale­ne blir syv hund­re mil­lio­ner bil­der lagt ut hver enes­te dag.

Også i skole­sam­men­heng bru­ker man nå i mye stør­re grad di­gi­ta­le hjelpe­mid­ler og vi­su­el­le bil­der, i ste­det for tekst. Noe av ho­ved­grun­nen til det­te er at den opp­vok­s­en­de ge­ne­ra­sjo­nen i mye stør­re grad enn for­eld­re­ne er i stand til å ta inn di­gi­ta­le bil­der.

Det har ald­ri tid­li­ge­re va­ert en ge­ne­ra­sjon som har sit­tet på så ut­vik­le­de ev­ner til å bru­ke in­ter­nettek­no­lo­gi som den ge­ne­ra­sjo­nen som er født etter år 2000, som også noen gan­ger re­fe­re­res til som igen el­ler Gen Wii, nett­opp for å sig­na­li­se­re den av­gjø­ren­de rol­len vi­su­el­le medi­er spil­ler for de­res for­stå­el­se av ver­den, hver­and­re og seg selv.

Det­te be­tyr imid­ler­tid ikke at de sit­ter på nød­ven­dig verk­tøy til å ana­ly­se­re, pro­ble­ma­ti­se­re el­ler for­stå det de pre­sen­te­res for. For, som Mitch­ell pe­ker på, det vi­su­el­le bil­det er noe vi frem­de­les ikke fullt og helt har grep på. Og det er ikke nok at unge men­nes­ker sit­ter på prak­tis­ke ev­ner til å bru­ke det di­gi­ta­le og tek­no­lo­gis­ke ma­ski­ne­ri­et de har til­gang til. De må også ut­vik­le en kom­pe­tan­se som kan hjel­pe dem til å la­ere, vur­de­re og for­stå for­hol­det mel­lom bil­det, dem selv og ver­den som om­gir dem.

Bil­der som tar oss til fan­ge.

Det ser med and­re ord ut som vi tren­ger en vi­su­ell ven­ding. In­ter­es­sant nok er det i fi­lo­so­fi og aka­de­mia at en slik ven­dig pres­ser seg frem – fo­to­e­tikk er for ek­sem­pel fore­slått som eget fag i norsk sko­le – for de sam­me in­sti­tu­sjo­ne­ne har i langt tid re­pre­sen­tert en stor mot­stand mot den ty­pen di­gi­ta­le bil­der som flo­re­rer i vår sam­tid. Det­te gjel­der ikke minst fi­lo­so­fi­en, som har va­ert ty­de­lig skep­tisk til bil­det fra og med den da­gen Pla­ton for­vis­te kunst­ner­ne (og for­fat­ter­ne) fra re­pub­lik­ken sin og frem til Witt­gen­stein be­teg­net mo­der­ni­te­ten som et bil­de som tok oss til fan­ge og som vi ikke kun­ne komme ut av.

Di­gi­ta­le bil­der blir dess­uten møtt med eks­tra stor skep­sis etter­som de i stor grad har sine røt­ter i po­pu­la­er­kul­tu­ren, som også i alle år har va­ert en for­hatt stør­rel­se i man­ge kret­ser. I bo­ken «Cul­tu­re and socie­ty» (1963), hev­der Ray­mond Wil­liams at po­pu­la­er­kul­tur er et fe­no­men som først kom inn i den en­gels­ke be­visst­he­ten i pe­rio­den etter in­du­stria­li­se­ring og ur­ba­ni­se­ring. Den gang var det en type kul­tur som gjer­ne var as­so­si­ert med av­slap­ning og helg, i form av å gå på pub, danse­ste­der, fot­ball­kam­per el­ler dra til fe­rie­ste­der ved kys­ten. Der­med har po­pu­la­er­kul­tur tra­di­sjo­nelt sett også va­ert ulø­se­lig knyt­tet opp mot ar­bei­der­klas­sen og så­kalt «lav­kul­tur».

Da Tv-ap­pa­ra­tet gjor­de sitt inn­tog, ble også det inn­lem­met i «po­pu­la­er­kul­tu­ren», og noen av de tid­ligs­te forsk­nings­pro­sjek­te­ne på TV var ute­luk­ken­de opp­tatt av å kart­leg­ge po­ten­si­el­le ne­ga­ti­ve virk­nin­ger av sli­ke di­gi­ta­le bil­der, en hold­ning som man blant an­net fin­ner i Ray­mond Wil­liams' «Te­le­vi­sion» (1975) og Pier­re Bour­di­eus «On te­le­vi­sion» (1996).

I lø­pet av de sis­te åre­ne har det imid­ler­tid skjedd en end­ring i vårt syn på hva po­pu­la­er­kul­tur er for noe. Med ut­vi­del­sen av mid­del­klas­sen og frem­veks­ten av vel­ferds­sam­fun­net har den kort sagt gått fra å va­ere «po­pu­la­er» til å va­ere «bare kul­tur». Hold­nin­ge­ne våre til tv-medi­et har gjen­nom­gått en lig­nen­de ut­vik­ling. Fra å va­ere noe man nø­dig vil­le inn­røm­me at man så på, er tv-se­ri­er nå noe man gjer­ne og med gle­de dis­ku­te­rer ved kaffe­auto­ma­ten på jobb.

Men i mel­lom­ti­den har det alt­så duk­ket opp and­re og nye bil­der som vir­ker mye mer ufor­ståe­li­ge, alle­steds­na­er­va­eren­de og ut­ford­ren­de, i form av in­ter­nett og so­sia­le medi­er. Det er på den­ne are­na­en at vi al­ler mest fryk­ter for igen-ung­dom­me­ne og de­res hang til å bru­ke all sin tid foran de små skjer­me­ne, og det er mu­li­gens på den­ne are­na­en at den vi­su­el­le ven­din­gen er nød­ven­dig.

Kuns­ten å for­stå det vi ser.

Ut fra en slik ar­gu­men­ta­sjon er det fris­ten­de nok en gang å komme trek­ken­de med Mitch­ell, som sier at for hver gang en ny bilde­tek­no­lo­gi duk­ker opp, så opp­står det også en kol­lek­tiv angst i kul­tu­ren. Iføl­ge Mitch­ell er det­te en type angst som pa­ra­dok­salt nok opp­står for­di vår fa­sci­na­sjon av bil­der på et el­ler an­net nivå minner oss om pri­mi­ti­ve trossys­te­mer, an­alfa­be­tis­me, ir­ra­sjo­na­li­tet og alt det vi i mo­der­ni­te­ten gjer­ne vil dis­tan­se­re oss fra.

Sam­ti­dig in­di­ke­rer en slik angst for det pri­mi­ti­ve at bil­der kan fun­ge­re til å set­te oss i kon­takt med de­ler av oss selv som vi van­lig­vis luk­ker dø­ren til. For bil­de­ne har, i mot­set­ning til språ­ket, po­ten­si­al til å min­ne oss på at det vi kal­ler tenk­ning, går dy­pe­re enn fi­lo­so­fisk re­flek­sjon el­ler selv­be­visst­het. For vi vet tross alt at dyr har min­ne. Og vi vet også at det mes­te av men­nes­kets be­visst­het er pre- el­ler ube­visst­het. Dess­uten har vi i til­legg til et nerve­sys­tem og et im­mun­sys­tem, som kla­rer å gjen­kjen­ne en stor meng­de or­ga­nis­mer. Men at alt det­te er tenk­ning, er noe vi har en tendens til å glem­me når vi le­ser en tekst el­ler kom­mu­ni­se­rer via språk.

Det­te er ek­semp­ler på inn­sik­ter som bil­det kan fun­ge­re til bå­de å min­ne oss på og gi oss ny­er­ver­vet inn­sikt i. Men i bo­ken «What do pictures want» sier Mitch­ell at vi er bar­ba­rer når det gjel­der å for­stå bil­der, noe som også er grun­nen til at den vi­su­el­le ven­din­gen har opp­stått i ut­gangs­punk­tet.

For bil­de­ne fin­nes over alt rundt oss. Men vi må job­be litt for å for­stå hva de gjør med oss.

Og i det har vi ty­de­lig­vis et langt ler­ret å ble­ke.

Ame­ri­ka­ne­re tar fle­re fo­to­gra­fi­er i lø­pet av to mi­nut­ter enn det som ble knip­set ver­den over i lø­pet av hele 1800tal­let.

Det er ikke nok at unge men­nes­ker sit­ter på prak­tis­ke ev­ner til å bru­ke det di­gi­ta­le og tek­no­lo­gis­ke ma­ski­ne­ri­et de har til­gang til. De må også ut­vik­le en kom­pe­tan­se som kan hjel­pe dem til å la­ere, vur­de­re og for­stå for­hol­det mel­lom bil­det, dem selv og ver­den som om­gir dem.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.