Potsdam, Tyskland. Foto: Andreas Levers

På lerretet utfolder natten seg gjerne som hardbarket film noir eller apokalyptiske fremtidsscenarioer, krydret med lange skygger og neonbelyste fasader. Men det kan likevel vaere makeløst vakkert, noe regissører som Carol Reed, Federico Fellini og Ridley Scott må dele aeren for med sine kameraførere og scenografer.

Film noir er en sjangerbetegnelse som først og fremst viser til amerikanske produksjoner på 1940-tallet, der man – tydelig inspirert av tysk ekspresjonisme – var spesielt opptatt av å utnytte kontrasten mellom lys og mørke.

«Double Indemnity» og «Malteserfalken» er klassiske eksempler på film noir, sammen med britiske «Den tredje mann», der scenene med løpende menn i hatt og frakk som kaster skygger på veggene i

Wiens gater, er spesielt minneverdige. Denne effekten gjenfinner vi i blant annet Stanley Kubricks «A Clockwork Orange» fra 1971.

Federico Fellinis sorgmuntre univers er noe helt for seg selv, men nattscenen mot slutten av filmen «8 ½» fra 1963 – hans siste i svart-hvitt – peker både fremover og bakover i filmhistorien. Ridley Scotts «Blade Runner» fra 1982 har nok vaert enda mer skoledannende innenfor sjangeren «nightscapes», og representerer det aller ypperste innenfor produksjonsdesign av fiktive bylandskap.