Bot, bedring og mening.

Det vrimler av ulike oppfatninger om tilvaerelsen der ute, meningen med den, hvor lykken finnes og hva den består i – og ikke sjelden er det høytsvevende eller ullent definert. De berømte lykkelige øyeblikkene glipper like fort som vi kommer på at vi befinner oss i dem. Kilder for mening og lykke kan samtidig vaere utilgjengelige for mange. I månedens utgave av Aftenposten Innsikt hevder vår faste bidragsyter Janne Stigen Drangsholt i en tekst om forståelse av lykkebegrepet, at dersom man unngår å koble lykke til størrelser som økonomi, teknologi, utdanning og miljø, slik FN gjør i sin årlige «lykke-rapport», er lykke oppnåelig for de fleste fordi den skapes i relasjonene til menneskene vi bryr oss om. Om så selve meningen med det hele er å forbedre så godt vi kan ikke bare disse relasjonene, men også alle små og store gjøremål på vår daglige ‘to do’-liste, slik filosofen Einar Duenger Bøhn tar til orde for i en ny bok, ser både lykke og mening ut til å rykke naermere. Det kan handle om noe så enkelt som å forsøke å lage litt bedre kaffe hver dag, for å bruke et av filosofens egne hverdagslige eksempler. Hans poeng er at det å investere litt ekstra tanke og tilstedevaerelse i det vi gjør – å streve etter å gjøre det vi gjør litt bedre hver dag – er et håndterlig prosjekt som kan oppleves meningsfullt rett og slett fordi vi ikke har oss selv som utgangspunkt. I stedet har vi kanskje altså laget bedre kaffe, vasket gulvene litt grundigere, skrevet mer nøyaktige notater – eller lyttet mer oppmerksomt til en venn. Ambisjonen handler altså om selve forsøket på å nå et gitt mål uten at noe egentlig står på spill. Og fordi utfallet ikke skal vurderes, er et godt resultat ren bonus, og når nye forsøk alltid er mulig, er dette også en øvelse for alle.

Noen slike uegennyttige «forbedringsprosjekter» må sies å vaere en del hakk mer ambisiøse og meningsfylte enn andre, slik som det omfattende rewilding-arbeidet beskrevet i artikkelen «Rekonstruerer villmarken» på side 16. Naturverninteresserte idealister har satt seg en ambisjon ut over det vanlige: Å tilbakeføre forsvunne arter og tapt natur til sin opprinnelige tilstand en rekke steder i et forsøk på å motvirke menneskeskapte endringer i økosystemene som gjør dem mindre motstandsdyktig mot klimaskapte trusler. Kritikere av en slik innblanding i naturens gang mener det kan gjøre mer skade enn godt, fordi mennesket ikke fullt ut forstår hvordan økosystemene påvirkes. Men alle forsøk på å forbedre vår tilnaerming til naturen, tar seg i 2019 unektelig godt ut på en hvilken som helst ’to do’-liste. Om menneskelig inngripen kan foregå uten negative konsekvenser, gjenstår å se. Vår ovennevnte spaltist, som altså har lykke på hjertet denne måneden, har britisk samtidslyrikk som spesialfelt. Den britiske poeten Sylvia Plath snublet deprimert ut av livet bare 30 år gammel, men rakk å oppsummere lykke i et møte med natur – og mennesker – så vakkert som dette:

I felt my lungs inflate with the onrush of scenery – air, mountains, trees, people.

I thought, «This is what it is to be happy».