Materialbruk Jutens comeback
«Det var eufori da vi lyktes med posen. Vi hadde lenge forsøkt å få frem de riktige egenskapene, slik at juten kan erstatte plast.» Kan den erstatte plast?
Dhaka, Bangladesh. Den gjennomsiktige posen er tynn og smidig – noe tykkere en den som er vanlig i butikken, men akkurat like lett. Den har to håndtak og plass til kanskje ett kilo appelsiner eller to. Men der slutter likhetene med plastposene. Denne posen er hverken laget av prosessert olje eller naturgass, men av jute.
– Jutens fiber er svaert sterke og sterkere enn stål til noen bruksområder, selv om ingen tror meg når jeg sider det, sier Mubarak Ahmed
Khan (t.v.) fra Bangladeshs hovedstad Dhaka, som er mannen som har utviklet denne posen.
Som forsker har han jobbet med jute siden 1990-tallet, og de siste årene med å få frem alternativer til plast.
– Det var eufori da vi lyktes med posen. Vi hadde lenge forsøkt å få frem de riktige egenskapene, slik at juten kan erstatte plast.
Posen har han kalt sonali, 'gylne' på bengali, som et hint til det gullskimmeret som utmerker jute av god kvalitet. Den består av 100 prosent jute, eller vekstens modifiserte cellulose for å vaere nøyaktig, som utvinnes av plantens fibre.
– Jeg jobbet med andre materialer tidligere, men så tenkte jeg: Jeg forsker på dette og kommer fra Bangladesh, da burde jeg heller ta i bruk vår egen jute, sier Khan.
Varmt og vått. På andre siden av grensen som skiller Bangladesh fra India, i en gammel fabrikkbygning i Kolkata, står en mann kledd i det bengalske lange lendekledet lungi. Lyset som finner veien gjennom et vindu, lyser opp halve rommet som er flere meter under taket. Med raske bevegelser vikler han knippet av tykke gyllengrå fibre til lange nøster og kaster dem så i en raskt voksende haug på en tralle på gulvet.
Mannen er en av flere hundre personer som arbeider her, i en av Indias eldste jutefabrikker like ved elven Hooglys bredd. Det er i dette området – i Bengal som strekker seg over hele Bangladesh og inn i den østlige delen av India – at verdens juteindustri er konsentrert.
Den seige juteplanten trives aller best på steder som dette: varme og fuktige elvelandskaper, med lange, regnfylte monsuner.
Med hjelp fra en kollega dytter mannen den enorme jutehaugen inn i fabrikklokalet, der tunge maskiner spinner fibrene til lange tråder, og siden vever dem til sekker og grove stoffer. Over alt – på gulvet og på de høylytte maskinene, og i håret på de ansatte – ligger et tynt lag av støv, som en bekreftelse på fabrikkens produksjon. Ikke mye er forandret av teknologien siden tiden da Bengal var under britisk kolonistyre og jute var en av de viktigste avlingene i imperiet.
Fra fortid til fremtiden. – Jute har alltid vaert en naturlig del av livet her, sier Lata Bajoria som eier fabrikken. Hun står i hagen sin like over veien utenfor fabrikken, en vei som er trafikkert fra morgen til kveld av tunge lastebiler.
Hagen ble i sin tid anlagt av kolonieierne av jutefabrikken. Bajoria har imidlertid byttet ut den tidligere strengt britiske beplantningen med palmer, kryddervekster fra ulike deler av verden og boliger til sine dyr: en ku, skilpadder, høner og slanger.
Det er ikke så lenge siden hun tok steget inn i juteverdenen: Ti år for å vaere nøyaktig, da hennes mann, Arun Bajoria, døde. Han var blitt kjent som en av Indias rikeste «jutebaroner», og kontrollerte en fjerdedel av landets produksjon.
– Ingen visste hvem som skulle ta over da han døde. Og de hadde minst av alt ventet at det skulle bli meg, jeg hadde aldri engang satt min fot i fabrikken. Men jeg bestemte meg bare for å gjøre det, sier Bajoria.
Ikke mye er forandret av teknologien siden tiden da Bengal var under britisk kolonistyre og jute var en av de viktigste avlingene i imperiet.