Rekonstruerer villmarken.
Rewilding tar flere former. Mens den ‘passive’ varianten lar ubenyttet jord ta form av villmark, inngår vanntilførsel og kontrollert brannvern i den ‘aktive’ formen. Ved ‘økologisk restaurering’ anvendes reintroduksjon for å bidra til biologisk mangfold med sikte på et selvregulerende økosystem.
«Rewilding», presiserer Widstrand, «handler om å gjøre Europa villere igjen. Det betyr ikke at vi skal ha bjørner gående i Oslo sentrum, men at mer av vår opprinnelige naturarv får komme tilbake – og i større utstrekning klare seg selv. Vi mennesker trenger det ville i vårt liv, ikke bare av praktiske, økonomisk grunner, men også av dypere, menneskelige årsaker. Slikt forstår vi dessverre ofte først når det er for sent. Det ville i miljøet gir mening til begreper som frihet og arv. Uten blir vi historieløse og ufrie.»
Oppgaven byr ikke bare på politiske utfordringer, men biologiske og geografiske:
I Øst-europa er det ofte mangel på store planteetende dyr i rewilding-regionene, mens i Vest-europa er kjøttetende villdyr ‘the missing link’ som kompliserer tilbakeføringen av store områder til sitt tidligere utseende.
Å reintrodusere villdyr til økosystemer de engang forlot, har i stadig flere tilfeller skapt vinn-vinn løsninger. Et velkjent eksempel er tiltaket som gikk ut på å øke ulvebestanden i Yellowstone National Park, som samtidig skremte rådyrene til steder i utkanten av parken hvor de var vanskelige å jakte på. Dette førte i sin tur til vekst av biomangfoldet i parken totalt. Ikke bare dukket flere ørner og hauker opp i det store parkområdet – men også flere besøkende som gjennom avgifter og forbruk i dag bidrar til å finansiere bevaringen av verdens første nasjonalpark. Yellowstoneeksempelet har ansporet utallige andre parker til å reintrodusere nøkkel- og megafauna-arter verden over.
Verdifull villmark.
Rewilding-narrativet har en positiv tone. Flere av Europas økosystemer* viser synlige tegn til å vokse seg vekk fra en kulturlandskapspreget versjon av naturen som er mindre motstandsdyktig mot trusler utenfra. Også i Norge har såkalte «uberørte» nasjonalparker innslag av jord- og skogbruk – som gir mindre plass til å ønske røslige villdyr med behov for romslig bevegelsesfrihet velkommen.
Den raske urbaniseringen i Europa (åtte av ti europeere bor i byer) fører til at vi overlater deler av naturen til seg selv, som blir til villmark. Bønder og grunneiere begynner å vise interesse for kontrollert jakt kombinert med økoturisme. Stadig flere ser også på miljøregnestykket: dyr, miljøfiendtlig import av kraftfôr og soya-import fra Sør-amerika versus fordelene ved å bidra til bevaring av truede dyrearter og redusert avskoging.
Etter hvert som arealbruken får en viktigere rolle for å redde oss ut av klimakrisen, øker oppmerksomheten omkring arbeidet til WWF Verdens naturfond og IUCN (International Union for the Conservation of Nature) med å utvide antall og omfanget på verdens nasjonalparker.
Et kappløp med tiden.
Arter dør nå ut i et tempo vi aldri tidligere har sett, i takt med forringelse av store økosystemer. I Naturpanelets** siste rapport fra august i år, krever panelet (bestående av mer enn tusen forskere fra hele verden) at tempoet i kampen for å hindre en ytterligere, faretruendede svekkelse av vårt biomangfold må økes umiddelbart.
Globalt er 1,3 millioner km² skog blitt borte siden 1990. De siste 50 årene er urørt natur på land og i vann halvert. Bare en fjerdedel av mangroveskogene er igjen, og omtrent halvparten av korallrevene er ødelagt.
Naturpanelets eksperter frykter at såkalte «kaskadeeffekter» vil få store økosystemer til å rakne, både som følge av et mer intensivt skog- og landbruk, og spredning av urbane områder, hyttebyer og infrastruktur. Dette vil igjen føre til at nøkkelarter forsvinner, mange av dem store rovdyr. Og vil man beholde rovdyr, trengs store arealer med beitende byttedyr.
Det lar seg gjøre å restaurere ødelagt natur, mener panelet, men prioritet nummer én må vaere å stanse ødeleggelsen av hva som fortsatt finnes i intakt tilstand.