Å fange natten.
Natten mer tilgjengelig.
Nattemørket er skremmende og tiltrekkende på samme tid. Det tilbyr en anonymitet som tradisjonelt har vaert forbundet med forbrytersk eller usømmelig virksomhet, men tilvaerelsen etter solens avskjed kan også vaere en markør for sosial frihet til glede og underholdning.
Skjønt mest av alt er natten – når den omslutter de omgivelsene vi først og fremst har skapt med tanke på arbeid og flittighet – et tilfluktssted for det udefinerte ved den menneskelige adferd, for den byr på et alternativ til hverdagens kalkulerte rasjonalitet.
Men mørket kan naturligvis også uttrykke ensomhet, eller helt og holdent fravaer av mennesker, slik at bare de melankolske eller forsofne kulissene som akkompagnerer våre liv er tilbake.
De skikkelsene vi kan øyne på disse bildene, befinner seg gjerne på lang avstand, ute av fokus eller opptatt med noe helt annet, om de ikke rett og slett har vendt ryggen til. Men dette medfører gjerne at fotografens egen tilstedevaerelse blir mer markert, og følelsen av hvor avgjørende tålmodigheten er, styrkes.
Samtidig endres det nattlige uttrykk i takt med den tekniske utviklingen. Fotokunsten alminneliggjøres, og natten gjøres mer tilgjengelig.
Semi-urbane nattlys.
En skal ikke langt ut fra bykjernen før nettopp fravaeret av menneskets sedvanlige gjøremål og samhold blir mer påtagelig, og aldri mer enn i nattetimene. I forstedene eller semi-urbane områder blir følelsen av tomhet forsterket ved at de ellers så funksjonelle strukturene da virker enda mer meningsløse og forlatte, som om hele den menneskelige sivilisasjonen kles naken, og som om det er for alltid.
Men hvordan tenker en fotograf under slike forhold, hva skal til for å «fange natten» på film?