Vind i kommuneseilene
Fra Nasjonal ramme til Vindkraftmeldingen
For å få større forutsigbarhet og en mer helhetlig styring av utbyggingen, varslet Solberg-regjeringen i Energimelding fra 2016 at den ville gi NVE i oppdrag å utvikle en nasjonal rammeplan for utbygging av vindkraft på land.
NVE presenterte rammeplanen 1. april 2019. Den pekte ut 13 geografiske områder som var «best egnet» for vindkraft. Utenfor disse områdene skulle det bli «vesentlig vanskeligere» å få konsesjon til utbygging. Planen besto også av en rekke rapporter om virkninger av vindkraftutbygging, men det var kartet over de 13 områdene som var mest aktuelle for utbygging, som fikk all oppmerksomheten.
Nasjonal rammeplan ble møtt med stor motstand fra kommunene i de utpekte områdene. Hele 49 av 56 kommuner som hadde levert høringssvar til planen, sa klart nei til vindkraft i deres områder. Den massive lokale motstanden førte til at Solberg-regjeringen bestemte seg for å skrote hele planen. Regjeringen varslet at den heller ville stramme inn konsesjonsbehandlingen.
I juni 2020 la Solberg-regjeringen frem en stortingsmelding om vindkraft på land (Vindkraftmeldingen). Selv om meldingen varslet flere tiltak for å involvere kommunene tidlig i prosessen og gi dem større innflytelse, skulle konsesjon fortsatt gis etter energiloven. Opposisjonen på Stortinget mente at regjeringen ikke gikk langt nok i å gi kommunene mer makt og myndighet. Det ble snart klart at et politisk flertall ville gå inn for at arealavklaringer til vindkraftverk heretter skulle bestemmes av kommunene etter plan- og bygningsloven.
Høyres snuoperasjon
Da Vindkraftmeldingen ble behandlet i desember 2020, ba Stortinget regjeringen om å utarbeide et lovforslag om å innlemme planlegging og bygging av vindkraftanlegg i plan- og bygningsloven. Det betyr at kommunene i praksis får vetorett for etablering av nye vindkraftverk.
Regjeringspartiene gikk til slutt sammen med opposisjonen i Stortinget om å fremme vedtaket. Dette var en oppsiktsvekkende snuoperasjon fra regjeringen og Høyre i saerdeleshet. Da Høyres olje- og energiminister Tina Bru la frem den nye Vindkraftmeldingen bare noen måneder tidligere, avviste hun kontant å gi kommunene noen form for vetorett i vindkraftsaker.
Fristende inntektsmuligheter
Arealplanlegging etter plan- og bygningsloven vil utvilsomt gi kommunene større innflytelse i fremtidig planlegging og bygging av vindkraftverk. Konsekvensene for vektlegging av naturhensyn er imidlertid usikre. Med utsikter til økte skatteinntekter fra vindkraft kan fristelsen til å sette av urørt natur til utbygging bli stor i mange kommuner med få andre muligheter til å øke inntektene. Regjeringen har nemlig varslet at en ny produksjonsavgift skal gi kommunene større inntekter fra vindkraft.
Fra før har eiendomsskatten gitt betydelige inntekter til enkelte kommuner med store utbygginger, slik Åfjord kommune har fått fra Fosen-utbyggingen, mens andre har fått lite igjen for å vaere vertskommuner for vindkraft. Sammenlignet med de store skatteinntektene til vannkraftkommunene har de fleste bare fått småpenger.
Manglende rettsvern
Arealbruken til vindkraft blir av og til bagatellisert med henvisning til at Norge har et så stort ubebygd areal å ta av. I realiteten er vindkraftutbygging et av de største og raskeste arealinngrepene på land de siste tiårene.
I april presenterte NVE et oppdatert kunnskapsgrunnlag om virkninger av vindkraft på land. Tallene viser at et areal på 385 kvadratkilometer har mistet statusen som urørt natur som følge av vindkraftutbygging. Det samlede planområdet for vindkraftverkene er anslått til 587 kvadratkilometer. Dette arealet er mer enn tre ganger større enn Norges samlede industriareal, ifølge tall fra Kartverket.