Vind i kommuneseilene
Mange vindkraftverk er satt opp i naturområder der myndighetene aldri ville ha tillatt andre former for utbygging. Vindturbinene tar livet av havørn og andre fuglearter og kan utgjøre en trussel for hekkeområder, habitater for fugl og vilt og områder som brukes til reindrift. I fjell og langs den kuperte kystlinjen må det sprenges stein, fjellskjaeringer må anlegges, og kløfter må fylles med store mengder stein og grus for å få laget de rette og brede veiene som skal kunne tåle tungtransport ut til oppstillingsplassene for turbinene. Opptil 80 meter lange rotorblader skal fraktes til anleggsplassene, der turbiner på mer enn 200 meters høyde fra vingespiss til bakken monteres.
Vindkraftmotstandere hevder at flere rettsavgjørelser viser at norsk natur har manglende rettsvern. De har ført flere rettssaker mot det de hevder er ugyldige konsesjonsvedtak og ulovlige utbygginger i Norge, men har tapt samtlige saker på alle punkter. Argumenter om saksbehandlingsfeil og brudd på Grunnlovens miljøparagraf og Naturmangfoldloven, samt lovbestemmelser om støy og forurensning, har ikke ført frem.
Til sammenligning har Høyesterett avgjort at konsesjonene til de svaere vindkraftverkene Storheia (288 megawatt) og Roan (256 megawatt) er ugyldige, fordi de er i strid med urfolks rettigheter etter artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Vindkraftanleggene med til sammen 151 turbiner er de to største i Fosen-utbyggingen i Midt-Norge, som er Europas største landbaserte vindkraftanlegg. Naturen og naturmangfoldet ser imidlertid ikke ut til å ha det samme rettsvernet mot menneskelige inngrep.
Fremtiden er på havet
Det gjenstår å se hvordan kommunene vil forvalte sin nye råderett i vindkraftsaker. Noen kommuner har sagt at mer utbygging ikke er aktuelt i deres områder. Andre kan nok la seg friste av utsikter til økte inntekter fra vindkraft.
Det er fare for at naturen blir den tapende part når kommunene får mer makt over vindkraftutbyggingen. Nye prosjekter vil fortsatt kreve konsesjon fra NVE etter konsekvensutredninger, omfattende saksbehandling og klagemuligheter. Men terskelen for å gi konsesjon kan i praksis bli senket når en kommune først har avsatt et område for utbygging – ikke minst når det politiske presset for å bygge ut mer vindkraft er økende, samtidig som det er knapphet på arealer regulert for utbyggingsformål. Resultatet kan bli at vindkraft bygges på feil steder i et naturperspektiv.
Likevel vil vi neppe få en ny, storstilt utbygging av vindkraft på land. Fremtiden er på havet. Regjeringen har bestemt at i første omgang skal Sørlige Nordsjø II bygges ut med bunnfaste turbiner på til sammen 1500 megawatt.
Kraften fra feltet skal bare føres til det norske fastlandet og ikke til andre europeiske land. Senere kan det bli aktuelt å bygge ut ytterligere 1500 megawatt på Sørlige Nordsjø II og legge kraftkabler til andre land.
Regjeringen har også planer om å utlyse områder for utbygging på Utsira nord. Her er det snakk om flytende turbiner som er forankret i havbunnen. Dette er en mye dyrere løsning enn bunnfaste turbiner.
Med tilknytning til et fremtidig nordsjønett kan utlysningsområdet bli lønnsomt på sikt, men Arbeiderpartiet og Senterpartiet har så langt vaert uenige om havvindanleggene skal få koble seg til det europeiske strømmarkedet eller ikke.
Regjeringen la 11. mai frem et ambisiøst mål om å tildele områder for 30 000 megawatt havvindkapasitet innen 2040. Dette tilsvarer minst 120 terrawattimer årlig kraftproduksjon. Til sammenligning var Norges kraftproduksjon i 2021 på om lag 155 terrawattimer,
Mange vindkraftverk er satt opp i naturområder der myndighetene aldri ville ha tillatt andre former for utbygging.
mens kraftforbruket de siste ti årene har vaert på 133 terrawattimer i snitt. Ambisjonene er så store at det trengs kabler både til det norske og europeiske strømnettet. Derfor vil nok den politiske debatten om kabler bli mindre intens i tiden fremover, men det vil komme nye stridsspørsmål – ikke minst når det gjelder hvor raskt utbyggingen skal skje og hvem som skal betale.
Ingen må tro at utbygging til havs er én enkelt løsning på alle problemene knyttet til vindkraft. Havvind kan vaere i konflikt med fiskerier og kan utgjøre en trussel for både fugler og havmiljøet. Og mens vindkraft på land er blitt lønnsomt, vil havvind fortsatt kreve betydelige offentlige subsidier. Imidlertid er det grunn til å tro at konfliktnivået aldri vil nå samme høyder som det gjorde under den mest intense utbyggingsperioden på land.
Når natur- og friluftsområder og lokalsamfunn ikke blir direkte påvirket, blir det nok også lettere å akseptere utbyggingen. Ingen behøver å frykte å se havvindmøller i utsikten fra huset eller hytta.
Mens vindkraft på land er blitt lønnsomt, vil havvind fortsatt kreve betydelige offentlige subsidier.