Hormonkampen
Det er gått hundre år siden insulin for første gang ble injisert i mennesker. Hormonet som ble utvunnet fra bukspyttkjertelen til hunder, griser og okser, ga diabetikere mulighet for livreddende behandling. Det førte også til en nobelpris som ennå ikke er ferdig diskutert. Kjersti
Sensasjonelt ekstrakt
Det er vanskelig å overdrive betydningen av insulinoppdagelsen. Før 1922 var diabetes type 1 å regne som en dødsdom. Heldige pasienter kunne leve ett år med diagnosen, men de fleste kom raskt i såkalt diabetisk ketoacidose (DKA), og døde etter dager eller uker. Dette til tross for at sykdommen hadde vaert kjent siden 1500-tallet fvt., da egypterne oppdaget at maur søkte til den søtlige urinen fra visse pasienter: pasienter som hadde symptomer som tørste, utmattelse og ekstremt vekttap.
I 1869 oppdaget den tyske medisinstudenten Paul Langerhans klumper av celler i vevet rundt bukspyttkjertelen. Senere fant man ut at disse cellekonglomeratene inneholdt insulinproduserende betaceller, og de fikk navnet «de langerhanske øyer» (isletts of Langerhans).
Hos mennesker med diabetes type 1 ødelegger kroppens immunforsvar de insulinproduserende betacellene i bukspyttkjertelen. Kroppen slutter å produsere insulin eller begrenser produksjonen sterkt, og blodsukkeret stiger.
At man ved hjelp av et bukspyttkjertelekstrakt kunne bringe liv i døende pasienter naermest som ved et trylleslag, var en oppdagelse som ikke bare skulle bli husket som en medisinsk sensasjon. Den skulle også bli husket for turbulensen rundt den medisinske aeren.
Rensehjelp
To kanadiere, ortopedisk kirurg og tidligere militaerlege Frederick Banting (1891–1941) og medisinstudent Charles Best (1899–1978), skulle bli diabeteshistoriens superstjerner i sitt forsøk på å isolere hormonet.
Banting selv var forskningsmessig uerfaren, og den videre utviklingen ville neppe vaert mulig uten hjelp fra den kanadiske biokjemikeren James Collip, som hadde funnet en rensemetode for insulinet.
Han brukte bukspyttkjertel fra okser, og ekstraherte med fortynnet etanol.
Ved en gradvis økning av alkoholkonsentrasjonen ble han kvitt en del forurensende protein, helt til insulinet selv ble utfelt da konsentrasjonen nådde over 90 prosent. Etter flere dyreforsøk var ekstraktene klare til klinisk bruk på mennesker.
I januar 1922 ble den første injeksjonen med hormonet gitt til den 14 år gamle kanadiske diabetikeren Leonard Thompson, som gitt omstendighetene, var døende. Han hadde fastet uten hell, var blek og avmagret, og gikk inn og ut av diabeteskoma. Første forsøk ble gjort med Banting og Bests ekstrakt. Dosen var kun svakt blodsukkerdempende, og gutten hadde en allergisk reaksjon på hundeinsulinet.
Tolv dager senere ble Collips ekstrakt brukt, og Thompson frisknet til. Og ikke bare det, med insulindoser levde han i ytterligere 13 år, før han døde av lungebetennelse.
Interne stridigheter
Skotten John Macleod, professor i fysiologi ved University of Toronto, hadde lagt til rette for arbeidet ved å gi Banting et laboratorium, en assistent og ti hunder, men var ikke dypere engasjert i forsøkene. Banting, som ikke hadde klart å få til reproduserbare resultater i sine forsøk med de firbeinte, likte dårlig at
Macleod gikk fra å vaere lite entusiastisk til å ville overta styringen.
Før 1922 var diabetes type 1 å regne som en dødsdom.