Les førs­te del av jule­mys­te­ri­et «Hem­me­lig­he­ten»

Aftenposten Junior - - Forside - ILLUSTRASJONER: Tekst: Ha­rald Ro­sen­løw Eeg Ran­di Mat­land

Da jeg var li­ten, drøm­te jeg om gno­mer. At de fan­tes i sko­gen rett bak hu­set vårt. At de kom ut om nat­ta og stjal ting fra oss. Før de for­svant inn i sko­gen igjen. Jeg had­de in­gen be­vis, selv­føl­ge­lig. Ikke i det hele tatt. Men noen gan­ger var jeg sik­ker på at det mang­la en ski­stø­vel etter vin­te­ren. El­ler jeg kun­ne sver­ga på at jeg had­de tre kake­styk­ker på tal­ler­ke­nen, men da jeg kom til­ba­ke etter å ha va­ert på do, var det bare to.

Jeg skul­le bare ut og hen­te des­ser­ten. Mam­ma had­de satt den på ter­ras­sen. Så jeg dro opp ter­rasse­døra. Jeg var så full av lys og hyg­ge at jeg bare så­vidt rakk å set­te føt­te­ne i crocse­ne og ta et par skritt ut i det tyn­ne snø­la­get, da døra klap­pa igjen bak meg.

Jeg blei stå­en­de et øye­blikk. Det var lik­som noe. Da så jeg det.

Des­ser­ten var borte. Den sto ikke der. Da fikk jeg den fø­lel­sen av at noen så på meg. Noen fulg­te med på meg. In­ne fra traer­ne? El­ler ute fra mør­ket et sted? Det var pl­ut­se­lig som om de høye traer­ne i en­den av den lil­le ha­gen vår ras­te inn over meg. Nes­ten så jeg måt­te duk­ke. Sjøl om jeg prøv­de å tvin­ge blik­ket mitt ned, var det som om øyne­ne mi­ne blei sugd mot sko­gen. Var det gno­me­ne? Jeg prøv­de å ris­te den idio­tis­ke ide­en ut av ho­det. Så hardt at jeg nes­ten blei svim­mel. Men det gikk noen fot­spor fra ter­ras­sen vår, over den skit­ne snø­en, for­bi den fros­ne tram­po­lina og ut i skau­en. Jeg tok ikke feil. Det had­de va­ert noen der.

Det blei selv­føl­ge­lig en hef­tig dis­ku­sjon in­ne til mid­da­gen. Mam­ma vil­le mel­de det til po­li­ti­et. Pap­pa men­te vi bur­de set­te opp ei fel­le, for det var sik­kert et dyr, mens lille­bro­ren min be­gyn­te å gri­ne for­di han had­de gle­da seg sånn til den des­ser­ten.

Og det blei selv­føl­ge­lig min opp­ga­ve å stik­ke ned på ben­sin­sta­sjo­nen og kjø­pe inn til en ny des­sert. Så lille­bro­ren min skul­le bli glad igjen.

Jeg had­de ikke spe­si­elt lyst, men jeg had­de ikke noe sa­er­lig valg hel­ler. Hvis vi skul­le ha des­sert. Så jeg dro på meg jak­ka og kom meg ned på ben­ser’n. Sky­ene blås­te som krøl­la inn­pak­nings­pa­pir over him­me­len. Snø­en hang som slitt glit­ter over gata. Det var så stil­le. In­gen ute. Akku­rat som om det bare var vi som var hjem­me. Vin­den fikk gate­lyk­te­ne til å gyn­ge, og jeg hus­ker ikke hva jeg kjøp­te en­gang. Jeg tok is­bok­sen og ka­ke­ne i en pose og skul­le bei­ne ut fra ben­sin­sta­sjo­nen, da jeg nes­ten løp rett på en mann. Han had­de par­kas og pen­sko. Han vir­ka litt and­pus­ten. Han så på meg med et sånt fugle­blikk. Litt skeivt. Litt vakt­somt. Det så ut som om han skul­le si noe, men han kneip lep­pe­ne igjen.

– Er det noe? spur­te jeg.

– Jeg trod­de du var en an­nen, sa han.

– Hvem da? fort­sat­te jeg. Av og til kla­rer jeg ikke å hol­de kjeft.

– Du har helt lik jak­ke, sa han bare. Så gikk han inn på ben­sin­sta­sjo­nen.

Jeg blei stå­en­de et se­kund. Bei­na mi­ne vil­le ikke røre seg. Det var jo ikke noe far­lig å snak­ke med en frem­med mann i det hvi­te ly­set på ben­ser’n, men li­ke­vel var det noe som skur­ra. Og det gikk ikke man­ge se­kun­der på vei­en hjem før jeg fikk den fø­lel­sen til­ba­ke.

Av at noen fulg­te med på meg. Den­ne prik­kin­ga i nak­ken. Skyg­ge­ne som blaf­ra rundt meg. Ei dør som smalt. Ly­den av noen som gikk i skrit­ta mi­ne rett bak meg.

Da skim­ta jeg noe mørkt i øye­kro­ken. Det var en svart bil som kjør­te bak meg i gata. Det er ikke noe spe­si­elt med svar­te bi­ler, men det var noe spe­si­elt med den­ne. For den kjør­te så utro­lig sak­te. Og det var som om den ti­ma akku­rat min fart. Når jeg gikk sak­te, kjør­te den sak­te, når jeg be­gyn­te å løpe, gi­ra den opp. Jeg be­gyn­te å kave litt. Jeg sving­te inn mot por­ten foran rekke­hu­set vårt. Og så brå­stop­pa jeg. For mel­lom søp­pel­bøt­te­ne våre så jeg noe.

Den svar­te bi­len stop­pa rett bak meg. Døra gikk opp. Jeg aner ikke hva jeg var redd for, egent­lig. Man­nen fra ben­ser’n kom ut. Håret hans blås­te opp som en vin­ge på huet hans.

– Du glem­te den­ne, sa han. Og holdt fram ei lue.

Jeg blei stå­en­de. Had­de jeg hatt på meg lue? Jeg kun­ne ikke hus­ke det. Han holdt lua opp, vif­ta den lik­som litt mot meg. Lok­ka meg, lik­som?

Blik­ket mitt blei dradd mot søp­pel­kas­se­ne. For mel­lom dem satt det en skik­kel­se i svart par­kas og het­ta dradd så tett over ho­det at jeg ikke fikk med meg så mye an­net enn de sto­re øyne­ne. Som en flag­ger­mus, tenk­te jeg bare. Han la fin­ge­ren over lep­pe­ne. Som for å hy­sje på meg. Jeg var sik­ker på at jeg kun­ne høre den hvis­len­de ly­den. Hysssssssj.

Jeg så til­ba­ke på man­nen med lua i han­da. Det var akku­rat som om han ikke vil­le dra.

– Du har ikke sett en gutt her i om­rå­det, sa han. – En ... som ikke hø­rer hjem­me her?

Jeg tenk­te på gno­mer. Jeg tenk­te på flag­ger­mus.

– Nei, sa jeg så ro­lig jeg klar­te. Man­nen svel­ga. Nik­ka. Så på lua i han­da si. Som om han ikke ante hvor den kom fra.

– Tror du tar feil av meg og en an­nen, sa jeg.

Man­nen sat­te seg i bi­len. Kas­ta et sis­te blikk mot meg før han kjør­te.

Jeg så mot søp­pel­bøt­te­ne. Det var in­gen der. Flag­ger­mus. Gnom. Had­de jeg bare drømt det?

Les and­re og sis­te del av den­ne histo­ri­en nes­te uke.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.