Andreas Slettholm:

Debatten om tiggerforbud går på tomgang

Så er debatten om hvorvidt vi skal kriminalisere tigging her igjen. Jeg synes vi skal laere av oss selv og heller gå etter etterspørselsleddet.

Debatten har ligget nede en stund etter at Anders Anundsen (Frp) dummet seg ut. Vår tidligere justisminister sendte på høring et så elendig lovforslag at tiggere landet over kunne puste lettet ut for et par år siden.

Plutselig ville ingen vedkjenne seg at de var for forbud, blant annet fordi forslaget ville kriminalisert også å hjelpe tiggere. Høyre sendte ut pressemeldingen «Regjeringen trekker Senterpartiets forslag om nasjonalt tiggeforbud». De digitale sporene etter dette både hos Senterpartiet og Høyre er viselig nok slettet siden.

Men nå diskuterer vi altså igjen. Og forbud eller ikke forbud, det er spørsmålet. Det er alltid spørsmålet.

Ulver og tiggere

Selv tar jeg meg i å tenke på ulvedebatten. Også her går en konfliktlinje mellom idealister som vil vaere prinsipielle, og realister som tenderer mot det kyniske. Sakene har sterk symbolverdi i begge leire, hvilket gjør ordskiftet ganske opphisset. Så kan man jo også notere seg at problemstillingen i begge tilfeller angår myteomspunne innvandrere fra øst som noen vil la i fred, mens andre mener må forvaltes med hard hånd.

Ulvespørsmålet fikk et politisk kompromiss som tåpelig nok viste seg på kant med gjeldende lovverk og får derfor stadig ny utvikling.

Men debatten om tiggerforbud går på tomgang. Tusenvis av spaltemeter de siste ti årene til tross: Det konkrete resultatet er ett, lokalt tiggeforbud. I Lillesand, av alle steder.

Ergerlig virkelighet

Hvis disse romfolkene bare kunne ha bestemt seg for å vaere enten verdige trengende eller kyniske kriminelle, så hadde de gjort det så mye lettere for oss. Ergerlig nok er virkeligheten mer kompleks.

Nå om dagen flyr forbudstilhengerne høyt, etter NRKs gode dokumentar om et mafialignende prostitusjons- og bedragerimiljø som har tjent store penger på alt annet enn tigging.

Men siden tiggingen er skalkeskjul, hva nå enn det måtte bety, så er det den delen av virksomheten Regjeringen er opptatt av.

Nok av ikke-tiggere også

Fortsatt forstår jeg ikke hvorfor det skulle gi så store resultater i kriminalitetsbekjempelsen å forby dette såkalte skalkeskjulet.

Det er da nok av kriminelle østeuropeere her som ikke later som om de er tiggere. Det er mulig at det er lettere å fakke pilleselgere uten tiggekopp, men jeg er slett ikke overbevist.

NRKs dokumentar er blitt satt opp mot FAFOs rapport fra 2015, som (ganske urettferdig, riktignok) ble tolket som å vaere en renvasking av «tiggermiljøet» for alle anklagene om bakmenn, kriminalitet, palasser i hjemlandet og slikt.

En VG-kommentator kunne sogar fortelle at rapporten var «fasiten» og presenterte «sannheten om rumenske tiggere».

Finnes ikke én sannhet

Når FAFO-rapporten og NRK-dokumentaren tilsynelatende gir så forskjellig inntrykk, handler det om at det ikke finnes ett svar på spørsmålet om «hvem tiggerne er». Det er en haug av fenomener, motiver og livsmønster som går under paraplyen «tiggerspørsmålet» eller «romfolkdebatten».

Et trivielt poeng er at miljøet Brennpunkt har undersøkt ville falt utenfor FA-

FOs undersøkelser, siden de bodde i villaer i en av Bergens forsteder. Forskerne skulle kun studere dem som ikke hadde sted å bo her.

Hverken FAFO, NRK eller Aftenposten kan presentere én sannhet om tiggere og andre tilreisende utlendinger som lever på gaten i landets byer. Like lite som vi kan presentere én sannhet om asylsøkere, for eksempel. Eller om prostituerte. Eller Lillesand, for den saks skyld.

Derfor vil det stadig komme saker, rapporter og fortellinger som den ene eller andre siden vil ta til inntekt for sitt syn. Det er bare å stålsette seg.

Neste steg i debatten

Om den enerverende debatten ikke forsvinner, vil det neppe bli noe forbud mot tigging neste periode heller. Tross alt har to av de mest forbudsivrige partiene regjert i fire år og kun fått realisert tiggepolitikken sin i en sørlandsk småby.

Så for å bringe debatten ett steg videre: Ligger det et mulig kompromiss nettopp i Anundsens forslag om å kriminalisere hjelperne? Dette kan kombineres med innretningen i de rødgrønnes sexkjøpslov. Vi kan altså la tigging vaere lov, men slå ned på dem som gir.

Disse mystiske giverne er jo med på å opprettholde tiggemarkedet. Uten givere, ingen tigging. Og så vil endelig skalkeskjulet, «de kriminelles brohode inn i Norge» for å sitere Michael Tetzschner, forsvinne.

I grunnen kan dette gjøre alle sånn passe fornøyde. Idealistene vil kunne feire at tiggerne får fortsette, i hvert fall i teorien. Tiggemotstanderne kan glede seg over at en gruppe de må finne minst like provoserende som tiggerne, blir rammet.

Forslaget er grunnleggende tåpelig, selvsagt. Men når ble det til hinder for et realt kompromiss i norsk politikk?

Hvis disse romfolkene bare kunne ha bestemt seg for å vaere enten verdige trengende eller kyniske kriminelle, så hadde de gjort det så mye lettere for oss.