Aps erkjennelser

ARBEIDERPARTIET MÅ JOBBE mer med erkjennelsen av hvilke endringer Norge står overfor. Arbeiderpartiet har vedtatt programmet partiet skal gå til valg på. Det inneholder fornyelse på flere områder. Siden forrige programprosess har partiet for eksempel nådd en nødvendig erkjennelse av at digitaliseringen vil påvirke svaert mange områder i samfunnet. Partiet prøver nå å vise hvordan politikerne kan bidra til at digitaliseringen gagner alt fra tjenesteproduksjon i offentlig sektor til naeringsutvikling. Det er bare få år siden både Ap og LO demonstrerte mangelfull forståelse for disse problemstillingene, men her har i hvert fall Arbeiderpartiet kommet mye lenger.

Programkomiteen prøvde å ta noen forsiktige steg i retning av å forbedre og styrke velferdsordninger. Et forslag om å endre ordningen med arbeidsavklaringspenger, der målet er å få flere unge i jobb, raskere, ble imidlertid nedstemt av landsmøtet. Det vitner om at partiorganisasjonen ikke er like klar for endringer som ledelsen er.

DENNE SAKEN er ikke veldig stor, men den er et symptom. Arbeiderpartiet, som liker å presentere seg som velferdsstatens skaper og forsvarer, er ikke kommet langt nok i diskusjonen om hvordan velferdsordninger kan forandres for å sikre treffsikkerhet og baerekraft. Diskusjonene er preget av frykt for å fronte upopulaere endringer av ordninger som arbeidsavklaringspengene. Interessen for å undersøke hvordan ordninger faktisk virker er for liten.

NÅR PARTIET SKAL skal prioritere, skjer det først og fremst ved å reversere i skattelettelsene til den blå regjeringen. Det er logisk for Ap å sette skattekutt og velferd opp mot hverandre, men partiet gjør det lett for seg hvis det stopper der. Uavhengig av skattekutt har politikerne en kjempejobb med å sikre at de offentlige kronene brukes riktig i årene fremover.

Norge skal inn i en tid der prioriteringene blir tøffere og vanskeligere. Gode formål vil stilles opp mot hverandre i større grad enn vi har vaert vant til de siste 15 årene. Ordninger må ettergås med kritisk, men konstruktivt blikk. Virker de etter hensikten? Kan de endres for å treffe bedre? Nesten alle endringer av velferdsordninger vil vaere urimelig for noen. Da er det politikernes jobb å tåle kritikk for det, og kompensere for urimelige ulemper på andre måter. Det er imidlertid ikke et alternativ å forsette med ordninger med dårlig effekt, og bare supplere med nye tiltak. Ethvert potensielt regjeringsparti må ta den debatten på det største alvor og våge å utfordre seg selv.