Skal jeg velge flyktningfamilien?
Behovet er så stort, og jeg tror mange kunne hjelpe til med bosetting av flyktninger, hvis kommune og stat hadde lagt bedre til rette for det.
Utleieleiligheten i underetasjen skal leies ut, og det er mange aktuelle leietakere. Hvem skal jeg velge? Det hyggelige, voksne professorparet? Verdens søteste norske studentfamilie med hjerteknuser på to? Eller flyktningfamilien fra Syria, som kommunens flyktningkonsulent snakker så varmt for? Ektemannen er godt i gang med norskopplaering, virker seriøs og ordentlig og møter meg med et nydelig, håpefullt smil. Han har kone og små barn på vent i Tyrkia, klarert for Norge. Snart kan de leve sammen igjen etter ni måneders adskillelse, hvis han bare finner en leilighet.
Jeg vil gjerne velge denne familien, og jeg vet det kan bli både berikende, gøy og et vennskap for livet. Etter mye tenking bestemmer jeg meg likevel for den norske studentfamilien. Men hva kunne fått meg til å velge syrerne?
Hvem er de?
Hvis konsulenten som skal følge opp denne familien hadde tatt seg tid til å møte meg. Vist meg bilder av hele familien det gjelder, fortalt noe mer om deres bakgrunn i Syria, om hvilke planer og håp de har videre i livet. Latt meg bli litt kjent med dem.
Jeg ville aldri leiet ut til en norsk familie som jeg vet så lite om som den aktuelle flyktningfamilien. De skal konkurrere med veldig god leietakere, og må vurderes på mer enn barmhjertighet.
Hva gjør kommunen?
Hvis jeg for eksempel hadde fått en liten brosjyre med informasjon om hva konkret som skjer videre. I hvilken grad tar kommunen praktisk og økonomisk ansvar for dem? Hvilken sikkerhet har jeg hvis husleien ikke betales i tide, eller hvis det blir skader på leiligheten? Kan jeg ringe noen – også utenom kontortid – hvis noe blir virkelig vanskelig?
Hva hvis det ikke fungerer?
I Norge er det heldigvis gode lover som sikrer leietakernes rettigheter, så de ikke blir offer for urimelige utleiere. Det er vanskelig for en utleier å få avsluttet et leieforhold hvis det ikke fungerer. Derfor må jeg vaere så nøye med hvem jeg tar inn. Jeg skal leve med dem tett innpå meg i måneder og kanskje år. Det gir muligheter for glede – men også fortvilelse, hvis vi ikke fungerer som naere naboer og kommer overens. Jeg kan ikke ta de sjansene jeg gjerne skulle tatt, og bare satse på at det går bra.
Hvis det hadde vaert en «nødknapp», en rask retrettmulighet og kommunen kunne overtatt og skaffet familien et annet sted raskt hvis det ble for vanskelig, kunne jeg velge syrerne.
Behovet er så stort og jeg tror mange kunne hjelpe til med bosetting av flyktninger, hvis kommune og stat hadde lagt bedre til rette for det. God informasjon og oppfølging vil kunne hjelpe oss til å velge flyktningfamilien neste gang.