PISA-score har liten betydning for produktivitet
Jeg er klar tilhenger av mindre skoler og mindre klasser. Ikke fordi det gir bedre prestasjoner, men fordi vi tar bedre vare på hverandre.
Civita og flere andre aktører fra høyresiden i norsk politikk har nylig innkassert noe som for meg fortoner seg som en pyrrhosseier. Utgangspunktet er en ny SSBrapport som konkluderer med at klassestørrelse har ingenting å si. I en rekke ulike medieoppslag er rapporten blitt brukt til å latterliggjøre konkrete forslag fra Utdanningsforbundet og flere partier på venstresiden. Problemet er at mange andre tiltak ser ut til å ha tilsvarende liten betydning.
I kjølvannet av de første PISA-rapportene reagerte myndighetene i de fleste land med panikk. Skolepolitikere og forskere valfartet verden rundt på jakt etter den hellige gral som skulle redde skolen. Et ukjent antall milliarder er blitt satt over styr til reiser, spesielt til Finland og New Zealand. Tiltaket har vaert god butikk for reisebyråene, men heller magert ellers. I all hovedsak har organiseringen av skolen i disse landene hatt liten eller ingen overføringsverdi til andre land.
Tusener laerere har fått sparken
Noen land har gått lenger enn andre. I USA har bruken av standardiserte tester nådd absurde proporsjoner, og tusenvis av laerere har fått sparken. Myndighetene har funnet inspirasjon i forskningen til Stanford-professor Eric Hanushek. Hanushek hevder at en økning i PISA-score vil føre til en ufattelig økning i bruttonasjonalprodukt og at et effektivt tiltak vil vaere å gi ti prosent av laererne sparken.
Forskningen til Hanushek bygger på en rekke direkte gale forutsetninger, og det virker ufattelig at noen har tatt dette på alvor. Tiltakene har fått virke i lang nok tid til å trekke en klar konklusjon; de har ingen effekt på PISA-scoren.
Skoler er blitt lagt ned
Skolebidragsindikatorer er blitt brukt til å sile ut de svakeste laererne, og verktøyet er blitt brukt til å legge ned offentlige skoler i USA. Svake resultater kan imidlertid ofte forklares med spesielle forhold i samfunnet rundt skolen, og behøver ikke bety at laererne er spesielt dårlige.
Uvesenet har fått organisasjoner som ASA (American Statistical Association) til å reagere på noe som fremstår som vilkårlige og svakt begrunnede oppsigelser. Argumentasjonen preller bare av, og oppsigelsene vil trolig fortsette under Betsy DeVos, Trumps nye kunnskapsminister, som er uttalt tilhenger av privatisering av offentlige skoler. Jeg kan styre min begeistring for at disse testene nå skal brukes i Norge.
PISA-score har liten betydning
Til tross for alle mulige og umulige krumspring, står PISA-resultatene i Norge og USA på stedet hvil, og der har de stått lenge. Det er likevel liten tvil om at skole og utdanning er avgjørende for produktiviteten i samfunnet, og at denne produktiviteten varierer sterkt fra land til land. Min konklusjon er at lett kvantifiserbare størrelser, som for eksempel PISA-score, har liten eller ingen betydning. Hvis det er riktig, må det bety at nesten all forklaringskraft ligger i andre forhold, for eksempel tillit, selvbestemmelse, originalitet og evne til samarbeid.
Min tese er dermed at vanskelig kvantifiserbare forhold knyttet til etikk og moral har helt avgjørende betydning for produktiviteten i samfunnet. Hvis det er riktig, er det godt nytt for mine utmerkede kolleger på The Choice Lab, men tilsvarende dårlig nytt for det store flertallet av skolepolitikere og forskere som kun ser ut til å legge vekt på de rent bedriftsøkonomiske aspektene av skolen.
Katastrofe for produktiviteten
Med et ensidig fokus på karakterer og laeringstrykk, er risikoen stor for at vi demonterer norsk skole som baerende samfunnsinstitusjon. Det kan bli ikke mindre enn en katastrofe for produktiviteten i samfunnet.
Om effekten av størrelsen på skoleklasser har vaert signifikant eller ikke, opptar ikke meg. Min enkle filosofi for en bedre skole er at rektorer, laerere og elever snakker mer sammen. Det knytter sterke sosiale bånd som er av større verdi for samfunnet enn all verdens signifikante forbedringer. Jeg er klar tilhenger av mindre skoler og mindre klasser. Ikke fordi det gir bedre prestasjoner, men fordi vi tar bedre vare på hverandre.