Brutaliteten mot rohingyaene i Myanmar kan ikke ties i hjel

Fredsprisvinneren Aung San Suu Kyi benektet nylig at det foregår etnisk rensing i Myanmar. Jeg har vaert i leirene hvor rohingya-muslimene bor innesperret bak piggtrådgjerder. Menneskerettighetsbruddene som FN rapporterer om, er en realitet.

I flere samtaler med rohingyaer i leiren var det vanskelig å holde tårene tilbake. Tortur, lemlestelse, voldtekt, massedrap, målrettet befolkningskontroll, slaveri, konfiskering av landområder, fornektelse av statsborgerskap og identitet, strenge restriksjoner på bevegelsesfrihet og manglende tilgang til helsetjenester, mat, utdanning og arbeid som blir beskrevet i FN-rapporten, stemmer.

Barn tror verden består av piggtrådinngjerdede leirer. De er redde når nattemørket faller over leiren. Mennesker fortalte om militaere og politi som kler seg i sivile klaer når de kommer til leirene på jakt etter «terrorister», og ofte er de beruset og forgriper seg på kvinner og barn.

De kunne fortelle om personer, inkludert barn, som forsvinner fra leiren om natten. De kommer aldri tilbake. De kunne fortelle om nedbrente hus og at de hadde vaert vitne til voldtekt og brutale drap på egne familiemedlemmer begått av militaeret og politiet.

I henhold til grunnloven har militaeret full kontroll over forsvars- og sikkerhetspolitikken. Aung San Suu Kyi og partiet National League for Democracy (NLD) har mislykkes med å stå opp mot general Min Aung Hlaing og militaerregimets brutalitet. Myanmars egen menneskerettighetskommisjon nekter å se på den utsatte gruppen som ofre.

Det internasjonale samfunnet har vaert taust for lenge om en brutal virkelighet som dehumaniserer, tar liv og driver medmennesker på flukt.