Forskere vil lage kunstig liv. Hvor går grensen?
Forskere har for første gang klart å lage kunstige museembryoer fra stamceller, og ønsker å gjøre det samme med mennesker.
Er det etisk akseptabelt å lage liv av menneskeceller bare for å kunne forske på det?
Vi husker det fra skolebøkene, og kanskje fra en rødmende naturfagslaerer: Livet begynner med at en saedcelle og en eggcelle smelter sammen. Men må det nødvendigvis vaere slik? Ved å bruke stamceller som vokser i en tredimensjonal struktur, har forskere i Cambridge nå laget kunstige museembryoer som vokser i laboratoriet og utvikler seg som vanlige embryoer.
Museembryoene kan ikke utvikle seg til å kunne baeres frem og fødes, men kan brukes i medisinsk forskning i håp om å oppdage nye behandlinger for blant annet infertilitet og alvorlig sykdom. Nå ønsker forskerne å gjøre det samme med menneskeceller.
Kontroversielt
I dag er forskning hvor man bruker menneskeembryoer kontroversielt, og lovverket for forskningen er strengt. Sentralt står prinsippet om at det å bruke mennesker utelukkende som et middel for forskning, er en krenkelse av menneskeverdet.
Men har et syntetisk embryo menneskeverd når det lages for å forskes på? Også hvis det blir mulig å lage dem uten for eksempel hjerte eller nervesystem?
Syntetiske menneskeembryoer
Det fulle navnet forskerne har gitt til de syntetiske menneskeembryoene er «syntetiske menneskelige enheter med embryolignende trekk», på engelsk forkortet «sheef» (syntetic human entilities with embryolike features).
Embryoene lages ved å kombinere to typer stamceller. Stamceller er umodne celler som har en unik evne til å kunne utvikle seg til alle kroppens vev, fra hudceller til nerveceller. Ved å plassere stamcellene i en geléklump som lar cellene vokse i en tredimensjonal struktur, vil de såkalte pluripotente stamcellene utvikle seg til et embryo. Den andre typen stamceller, tropoblastcellene, vil utvikle seg til morkake, som gir naering til embryoet under utviklingen.
Professor Magdalena ZernicaGoetz, som leder studien i Cambridge, forteller til den engelske avisen The Guardian at det var med stor aerefrykt hun observerte hvordan de syntetiske embryoene vokste på laboratoriet.
– Det er fantastisk vakkert at vi nå kan begynne å forstå kreftene som fører til at stamcellene utvikler seg til et helt individ i de første dagene etter befruktning.
Trenger regler
Embryoene resulterte ikke i ferdige museunger fordi forskerteamet ikke inkluderte den tredje type stamceller som gir opphav til plommesekken. Plommesekken er viktig for utviklingen av blod og blodkar. De syntetiske embryoene kunne derfor ikke bli til levende dyr. Forskerne dyrket museembryoene i åtte dager, som er en tredjedel av tiden mus går gravide, før de stoppet forsøket.
Science fiction-litteraturen er full av mennesker som dyrkes frem i en tank på et laboratorium i stedet for i en livmor. Målet til forskerteamet i Cambridge er imidlertid ikke å dyrke noe som kan utvikle seg til et helt, levende menneske eller dyr. De ønsker å bruke de syntetiske embryoene til å forske på den kritiske fasen i embryoutviklingen rett etter befruktning, en utvikling som i stor grad har vaert et mysterium for forskere. Mer kunnskap kan blant annet bidra til å utvikle metoder som reduserer spontanaborter ved assistert befruktning.
Likevel er det vesentlige etiske spørsmål knyttet til denne forskningen. Forskere ved Cambridge og Harvard er nå i gang med å skape kunstige menneskelige embryoer, og etterlyser samtidig en diskusjon i samfunnet om hvor grensene skal gå.
– Det er viktig at reglene er på plass for hvor langt forskerne kan utvikle sheefer, understreker Harvard-forskeren John D. Aach og tre kolleger i en ny rapport om etiske aspekter ved syntetiske embryoer.
– Forskere bør for eksempel ikke få lov til å lage embryoer som kan kjenne smerte eller tenke, mener de fire forfatterne av rapporten.
Gjennombrudd for forskning
I Norge og mange andre vestlige land er det i dag ikke tillatt å befrukte egg kun for å skaffe menneskeembryoer som man kan forske på. Embryoer som er til overs etter assistert befruktning, kan imidlertid doneres forskning, og kan da forskes på i 14 dager etter befruktning, før de må destrueres. Etter 14 dager har embryoet utviklet den såkalte primitivstreken, som er begynnelsen på utvikling av nervesystemet. I løpet av de nes-
te dagene begynner organene å dannes. Hjertet slår sitt første slag åtte dager senere, på dag 22.
Frem til nylig har det ikke vaert teknisk mulig å holde embryoer i live lenger enn én uke, men i fjor ble denne grensen brutt. Magdalena Zernica-Goetz og hennes forskerteam klarte da å få menneskeembryoer til å leve opp til tretten dager, noe som ble kåret til årets gjennombrudd av leserne av det prestisjetunge forskningstidsskriftet Science. Forsøkene ble avbrutt på dag tretten for ikke å bryte fjortendagersgrensen, selv om embryoene fremdeles var levedyktige.
Ubesvarte etiske spørsmål
I forskermiljøene har nå enkelte tatt til orde for at grensen for embryoforskning bør utvides til opptil 28 dager etter befruktning. Dette kan blant annet åpne for ny kunnskap om sykdomsutvikling hos mennesker. Samtidig er det også betydelig skepsis mot dette, blant annet fordi det kan bli vanskelig for forskere å vite om embryoet kan kjenne smerte eller ikke.
Spørsmålet om syntetiske embryoer lander dermed midt i en omstridt debatt om rammene rundt embryoforskning, men bringer samtidig med seg noen helt egne spørsmål:
Er det etisk akseptabelt å lage liv av menneskeceller bare for å kunne forske på det? Skal forskning på slike embryoer i så fall reguleres som annen embryoforskning? Hva om man kan lage embryoene uten nervesystem, så de ikke kan føle smerte? Vil det da vaere mindre problematisk å forske på dem i mer enn to uker, eller er det mer etisk problematisk å fremstille denne typen «forskningsembryoer» som manipuleres for å utvikle seg annerledes enn menneskelige celler er laget for?
Det finnes få enkle svar, men likevel er det avgjørende at den etiske debatten holder tritt med den teknologiske utviklingen.
– Vi må få dette på bordet og diskutere dette mens det fremdeles er tid, sier Harvard-forsker John D. Aach til New York Times.