Imøtegåelse
å imøtegå er det motsatte av å imøtekomme, skulle vaere like innlysende som at ‘å komme’ oftest er det motsatte av ‘å gå’: «Han gikk, men etter noen timer kom han tilbake.» For å uttrykke seg filosofisk:
Det er to helt ulike retningsvalg. For Dagens Naeringsliv ble dette vrient 6. april, i en forhåndsbetraktning om det første toppmøtet mellom Kinas og USAs statsoverhoder, Xi Jinping og Donald J. Trump. Et intervjuobjekt var sitert slik: «Jeg tror Xi ville vaere villig til å imøtegå Trump på noen områder innenfor handel i bytte med politiske fordeler.» Denne versjonen forekom ikke bare i brødteksten, men også i en egen ramme. Dette kan kalles forventningsjournalistikk; det er så vanskelig å finne ut hva som har skjedd, men alle synes å vite hva som vil skje.
Det var en professor som var intervjuet. Når han ikke kåres til medlem av professorgruppen, er det ikke alene fordi det begynner å bli tett befolket der. Det er tenkelig at han er sitert feil, og under enhver omstendighet burde avisen ha rettet opp utsagnet. Av sammenhengen fremgikk det nemlig klart at eksperten regnet med at det kinesiske statsoverhodet ville komme Trump i møte, altså si seg enig med ham i noen spørsmål. Å imøtegå en forhandlingspartner betyr å argumentere mot hans synspunkter, si seg uenig. Hvis man er imøtekommende, viser man derimot vilje til å godta, eller man sier seg enig i, motpartens synspunkter.
Det kan jo tenkes at det er uttrykksmåten på enkelte afrikanske språk som har slått igjennom her. På de fleste vestlige språk sier vi helst at tiden går. Som «forventningsjournalister» er afrikanere muligens mer opptatt av fremtiden, og da blir det mer naturlig å si at tiden kommer.
Mandag 10. april fulgte nettavisen E 24 pent opp med denne overskriften, uten en eneste professor i naerheten: «Kina vil imøtegå USA for å unngå handelskrig.»