Nødvendige sanksjoner

Styreleder i Norsk-russisk handelskammer Liv Monica Stubholt reflekterer i Aftenposten 18. april over hvordan sanksjoner virker i praksis. Jeg setter pris på Norsk-russisk handelskammers innsats for handel og samarbeid med Russland. Men innlegget etterlater mange spørsmål om Norsk-russisk handelskammers syn på gjeldende restriktive tiltak. I en tid hvor vi må stå tydelig opp for internasjonale rettsnormer sender dette et uheldig signal.

Norge har i dag sanksjoner og restriktive tiltak mot 25 ulike land. Målrettede, økonomiske sanksjoner og tiltak er blitt et vanligere virkemiddel når det internasjonale samfunn skal håndtere trusler mot fred, sikkerhet og rettsorden. For et lite land med en åpen økonomi er dette svaert viktig.

I innlegget skriver Stubholt at «Handelskammeret vil igjen oppfordre begge land til å engasjere seg diplomatisk for å gi grunnlag for å trappe ned sanksjoner, (...)». Mener Handelskammeret at Norge og Russland har et likestilt ansvar for å skape et grunnlag for å trappe ned de restriktive tiltakene?

Det er grunn til å minne om hvorfor de restriktive tiltakene er innført og hva som skal til for at de trappes ned. Norge står sammen med en bred gruppe allierte og partnere i reaksjonen på Russlands folkerettsbrudd i Ukraina. De restriktive tiltakene gjelder Ukrainas territorielle integritet, suverenitet, uavhengighet og stabilitet. Kjernen er internasjonal lov og rett. Norge har fordømt Russlands ulovlige anneksjon av Krim og Sevastopol. Videre gir Russlands opptreden i Øst-Ukraina fortsatt grunn til dyp bekymring.

Det er Russland som sitter med nøkkelen til en løsning på konflikten i Ukraina og en avvikling av de restriktive tiltakene: Minsk-avtalenes forpliktelser må gjennomføres i praksis. Russland har ikke etterkommet de krav det internasjonale samfunn har stilt, blant annet om umiddelbar og fullstendig uttrekking av alt militaert materiell og personell fra ukrainsk territorium.

Stubholt skriver at det knyttes mye moral til spørsmålet om sanksjoner. Og ja, et slikt sterkt virkemiddel brukes aldri uten at det er gode grunner for det. I dette tilfellet for å sikre etterlevelse av internasjonale normer for fred og sikkerhet. Naturen manifesterer seg nå ellevilt på nedre Grefsen, og fuglene kvitrer.

Det er derfor surrealistisk at på de små, grønne teigene som er igjen, har kommunen bestemt at strøket skal «fortettes helhetlig», selv om det ikke er mye igjen å fortette. Salg er såkalt frivillig, men det står «ikke til salgs» på annethvert hus på nedre Grefsen. Vi spør hvordan politikerne da skal få til en helhetlig utbygging – uten å få svar.

P. von Hall (H) sa i Aftenposten 10. april at hennes parti har fremmet forslag om å redusere fortetting i småhusområder. Ellers er det bare C. Wilhelmsen (FrP) som har forsvart oss!

Byråd H. Marcussen sa i Aftenposten 2. april at «ingen behøver å ha angst». Hva tror hun folk på Grefsen har hatt siden februar 2016, da trusselen mot vårt nabolag tilfeldig ble kjent?

Nå skal folk få «medvirke». Det må bety reell innflytelse og ikke bare talemåter, slik at vi får muligheten til å verne om våre eiendommer og hjem. Med snedige grep kan man angripe grunneiere, som blir forsvarsløse mot «makten» og utbyggerne.

Ødelegg ikke gode lokalsamfunn og skap ikke Oslo om til en blokk-by. Folk med byutviklingsideer om høyt, tett og «bymessig» bor ofte i egne hus i landlige omgivelser.

Befolkningsveksten avtar, boligbyggingen øker, og selvkjørende, utslippsfrie busser kommer snart. Hvorfor da plassere folk i høyden tett på en forurensende trafikkmaskin og samtidig ødelegge livet til de som bor der fra før? Byrådslederen vil ikke forby tigging i Oslo. Han gjør naermest narr av dem som foreslår noe slikt. Hans løsning er mer politi for «å ta de kriminelle bakmenn», hvilket i praksis betyr at intet vil bli gjort med et akutt problem.

I likhet med Aftenposten, finner han ikke NRKs grundige dokumentasjon om sammenhengen mellom tigging og kriminalitet overbevisende nok til å gjøre noe med dette umiddelbart.

Politiets soleklare anbefaling om et forbud neglisjeres.

De såkalt «bostedsløse tilreisende» har et livsmønster som til de grader går på tvers av regelverket i et gjennomregulert samfunn. Det etableres leire på steder hvor det er ulovlig for andre. Vi har sett en hemningsløs forsøpling og et forferdelig griseri i byens parker og naere skoger. Barnehager og turgåere har måttet endre sine aktiviteter.

På Karl Johan blir vi nedrent av magasinselgere. En rolig stund på en benk forstyrres uavlatelig. Langs uteserveringene virrer det av tiggerkopper.

Er det slik vi vil ha det? Skal dette «lykkelandet» bare godta dette?

God sommer.