Norsk ytringsfrihet ofres på antirasismens alter
totalt under press fra totalitaer islamistisk makt.
Frykten stanser likebehandling
Frykten som stoppet oss fra å likebehandle islamsk kultur og profiler, i likhet med kristne, fikk fotfeste blant oss. Når man ser bilder av mennesker drept på grunn av deres strekfigurer, andre forsøkt myrdet grunnet deres romaner, norske flagg brent i gater og ambassader stormet, er det kanskje ikke så rart.
Det blir uten rot i virkeligheten å forvente at hver en menig mann i gaten skal ta kampen mot autoritaere krefter som ønsker å stikke kjepper i samfunnshjulene, men fra våre politikere burde det vaere en selvfølge.
I motsetning til datidens folkevalgte regjering turte noen, som blant andre redaktøren for det som den gang het Magazinet, Vebjørn Selbekk, å stå ute i stormen da den herjet for fullt. Den norske utenriksministeren, Arbeiderpartiets nåvaerende leder Jonas Gahr Støre, krøp derimot inn i sitt lune skall, og i ren feighet unnskyldte han de støtende tegningene som norske redaktører hadde publisert faksimiler av. Han, og de andre som skulle vaere ytringsfrihetens voktere, kapitulerte i diplomatiets og karrièredrivets navn.
O’ som vi kalte oss Charlie!
Da ni mennesker fra Charlie Hebdo-redaksjonen ti år senere ble henrettet av islamister i sine egne kontorer i Paris, reagerte den nye regjeringen på riktig vis med fordømmelse og ved å kalle det et angrep mot ytringsfriheten. Endelig gikk det opp et lys om at en av våre viktigste verdier var under angrep og at en politisk ideologi fra fremmed hold prøvde å kontrollere hva vi skulle få si i våre egne land, våre egne aviser.
O’ som vi kalte oss Charlie! O’ så godt det var, det å vaere verdensmestere! Dessverre deltok vi bare i et spill for galleriet. Bak vår selvhyllende og selvsikre fasade stivnet blekket som skulle ytre det som ikke skal ytres. Siden den gang har få turt å følge Charlies fotspor, og de som våger det blir fort malt med feighetens pensel – nettopp den som svartmaler og tier.
For det er nemlig sånn at kontroversiell tale er uglesett i Norge: Ikke bare av liksom-Charlier, men også av Norges lover. Selv om den velkjente «blasfemiparagrafen» endelig er fjernet fra og med 2015, lever den i praksis videre gjennom «rasismeparagrafen».
Rasismeparagrafen bestemmer at «hatefulle ytringer» basert på noens religion, nasjonalitet, hudfarge eller seksualitet kan straffes med bøter eller fengsel inntil tre år. Det er altså snakk om hatefulle meninger, ikke trusler. Problemet med dette er at loven kan tøyes til å straffe mennesker hvis ytringer strider imot flertallsopinionen.
Stå imot fristelsen til å straffe
Legitim kritikk av islam kan straffes som et brudd på loven. I moderne Norge har ikke dette skjedd enda, men at det er en juridisk mulighet er grunn nok til bekymring. Og selv om rasismeparagrafen bare har felt noen få mennesker de siste årene, er en slik lovgivning uforenlig med et land som skal tillate borgerne å ytre upopulaere meninger fritt og uavhengig av andres hårsårhet. Det er verdt å nevne at selv om jeg kan vaere, og som oftest er, totalt uenig med rasistiske eller antireligiøse ytringer, vil jeg fortsatt ikke forby dem. Bad speech bekjempes effektivt av good speech, ikke forbud!
Hvis ikke vi fjerner alle lover som forbyr trusselfrie ytringer, er jeg redd for at vi sakte, men sikkert ofrer ytringsfriheten på antirasismens alter. De mest avskyelige og ytterliggående mennesker kan få en til å miste troen på reell ytringsfrihet, men vi må forholde oss sterke! Stå imot fristelsen til å sensurere og straffe ytringer! Vi oppnår ikke ytringsfrihet ved å kalle oss selv Charlie. Det gjør vi derimot når lovverket endres til å vaere Charlie verdig.