Helene Skjeggestad: Det må vaere en grense for hva skolen skal ta ansvar for

I den offentlige samtalen er det ingen grenser for hva skolen skal ta ansvar for. Det må ta slutt.

– Påskelabyrinten burde vaert pensum i skolen. – Turn burde vaert pensum i skolen.

– Sarpsborgs historie burde vaert pensum i skolen.

– Vidar Sandbeck burde vaert pensum i skolen. – Forsvarets musikkorps Nord-Norge (FMKN) innspilling av «Battle of Narvik» burde vaert pensum i skolen.

Dette er setninger hentet fra nyhetssaker i mediearkivet Atekst det siste året. Med fare for å tråkke på taer: Nei, hver lille kampsak skal ikke vaere pensum i norsk skole.

For det første er selve formuleringen upresis. De sier «pensum», men mener nok egentlig laereplanen.

Pensum kan variere fra skole til skole, og det er i stor grad opp til hver enkelt laerer og skoleledelse å bestemme hvordan elevene skal nå kompetansemålene i laereplanen.

Å håpe på at noen sentralt bestemmer at alle elever skal ha påskelabyrinten som obligatorisk pensum, er dermed urealistisk – på så mange plan.

En enkel løsning

Så kan man selvfølgelig legge godviljen til og forstå hensikten bak uttalelsene. Mye er sagt med et glimt i øyet for å få frem et større poeng: Dette er så bra at «alle» bør bli eksponert for det.

En kan si at å bli en del av laereplanen, er den ultimate anerkjennelsen av en saks vesentlighet. Og, som eksemplene ovenfor viser, det finnes ingen grenser for saker noen mener skolen skal ta ansvar for.

Det er problematisk i seg selv all den tid det selvfølgelig finnes grenser for hva skolen skal drive med. Dessverre er det litt for fristende å peke på skolen hvis man mangler gode svar på problemer.

Det burde jeg vite. Selv har jeg skrevet at psykisk helse er en oppgave for skoleverket og burde bli et eget fag. Det jeg egentlig mener, er at det er frustrerende å se hvordan et generelt lavt kunnskapsnivå om lettere psykiske plager fører til at mange lider unødvendig og blir mer syke enn de trenger å vaere. Om de får denne kunnskapen gjennom foreldre, venner, helsevesen eller skolen, er meg likegyldig.

Men det var for meg, som for mange andre i andre tilfeller, mye lettere å vise handlekraft ved å slenge på et «få det inn i skolen».

Dessverre er det en falsk handlekraft som i 99 av 100 tilfeller ikke fører frem. I tillegg viser floskelen en total mangel på forståelse for

hvordan skolen fungerer.

Fag – fordypning – forståelse

Det gjenvaerende tilfellet, altså når det er riktig å snakke om hva som skal vaere felles i skolen, er aktuelt nå.

Arbeidet med å fornye Kunnskapsløftet er i gang. Utgangspunktet er at laereplanene nå er altfor omfattende. For mange kompetansemål har gjort at elevene har laert litt for lite om litt for mye.

Litt som journalister, om man vil.

Nå skal laereplanene slankes, og debatten fremover kommer ikke til å handle om hva som skal inn i skolen, men hva som skal ut.

Det blir en interessant øvelse.

Det er ikke så gøy å vaere den som må fortelle biologentusiaster at fotosyntesen ikke skal vaere på laereplanen. Eller at urfolks rettigheter skal strykes.

Lykke til, den som får den oppgaven.

Dannelsesoppdrag

Som en del av fornyelsen ble også laereplanverkets nye generelle del for kort tid siden sendt ut på høring. Den beskriver de verdiene og det grunnsynet som skal gjennomsyre alt som skjer i skolen.

Det er liten tvil om at det er et stort engasjement rundt verdiene i skolen. Tenk bare på den siste ukens debatt rundt K-en i KRLE-faget.

De som er bekymret for skolens verdimessige grunnlag, burde ta turen til Samfunnssalen i Oslo i morgen på den femte og siste regionale høringen om skolens dannelsesoppdrag.

Jeg drister meg likevel til den spådommen at det neppe blir like mye omtale av høringskonferansen som det har vaert av Arbeiderpartiets landsmøtevedtak om KRLE-faget.

Dybde

Det blir nok først virkelig bråk når selve laereplanene skal utformes. For ikke å snakke om når de skal tas i bruk i 2020.

Da synker alvoret inn, enten man vil eller ei: Laereplanen kan ikke vaere middelet for å oppnå seier i hver minste lille kampsak. Nå er det flere kampsaker som skal ut av enn inn i skolen.

Bakgrunnen er det nye moteordet dybdelaering.

Dybdelaering er noe så logisk som at det er bedre å laere noe grundig, med god forståelse og overføringsverdi, istedenfor å haste gjennom tema etter tema. Når verden forandrer seg så raskt som den gjør nå, er det avgjørende hvordan eleven laerer å laere.

Et eksempel er hvordan et begrep som «falske nyheter» kan gå fra å vaere ukjent til å bli brukt i annenhver setning til å bli upresist og avleggs på et halvt år. I fremtiden vil det handle mer om å laere eleven å håndtere og forstå en slik utvikling, enn å kunne ramse opp fakta ved hvert enkelt fenomen.

Men da må altså mye ut av laereplanene. Det er bare å forberede seg.

Debatteknikken «å be for sin syke mor» kan for eksempel bli pensum i norsk skole?

Eller kanskje ikke.