Norge bruker sharialover for å stoppe gjenforening
Parwin (30) rømte fra vold og tvangsekteskap og har fått opphold i Norge. Nå viser UNE til afghanske sharialover når hun nektes å få barna til Oslo.
Parwin (30) forteller at hun flyktet med barna da ektemannen ville tvangsgifte datteren i Afghanistan. Nå nektes hun gjenforening med døtrene fordi hun ikke kan dokumentere omsorgsrett, noe som er umulig etter afghansk sharia-lovverk.
– I Europa vil alle mine problemer bli borte, trodde jeg, sier Parwin.
Det var på grunn av de fire døtrene at Parwin endte opp i Norge. Hun ville at de skulle slippe å leve det livet hun forteller hun ble tvunget inn i 14 år gammel: Hun måtte slutte på skolen og ble giftet bort til en mann som var over 30 år eldre, som kone nummer to.
30-åringen har fått asyl i Norge fordi hun rømte fra et voldelig tvangsekteskap. Men da hun søkte om å få familiegjenforening med døtrene som hun etterlot hos en slektning i Pakistan, fikk hun avslag fra både Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE).
UNE viser til sharia
Årsak: Hun kan ikke dokumentere at hun har del i foreldreansvaret. Og hun har ikke fremlagt samtykke fra barnas far, som hun har flyktet fra.
I avslaget viser UNE til afghansk shariabasert lovgivning, som slår fast at barn automatisk blir mannens eiendom.
Afghanistan-ekspert Karina Standal ved Senter for utvikling og miljø i Oslo reagerer på de umulige kravene som stilles til kvinnen og mener døtrene kan vaere i fare hvis far tar saken i egne hender.
– Det er forkastelig og dobbeltmoralsk at norske myndigheter vektlegger kvinners rettigheter i bistandsarbeidet, men lener seg på sharialover i asylpolitikken, sier Standal.
– Det er veldig mange utlendingssaker hvor avslag innebaerer at noen vil bli utsatt for diskriminerende samfunnssystemer. Men det betyr ikke at norske myndigheter aksepterer den type diskriminering, svarer nemndleder Camilla Myhrer Abrahamsen i UNE.
Sto opp mot tvangsekteskap
Aftenposten møter Parwin i Oslo, der hun nylig ble bosatt. Her har 30-åringen startet på introduksjonskurs.
– På norskopplaeringen fikk vi i oppgave å skrive det vi visste om Norge. Jeg skrev at her har kvinner og menn samme rettigheter. Jeg hadde noen skrivefeil, men laereren valgte å skrive svaret mitt på tavlen foran hele klassen, forteller Parwin stolt.
Aftenposten har valgt ikke å bruke hele hennes navn for ikke å sette døtrene i fare. Å forsøke å innhente ektemannens tilsvar har av samme årsak vaert uaktuelt.
Parwin forteller at det var da ektemannen ville nekte den eldste datteren å fortsette på skolen fordi han mente hun var gifteklar i en alder av 12 år, at hun for første gang sto opp mot ektemannen og familien sin.
– Jeg protesterte. Når du selv har opplevd å bli tvangsgiftet, ønsker man ikke det samme for sine døtre, forteller Parwin.
At en kvinne hever stemmen slik, skjer sjelden ustraffet i en afghansk region med så innbitt motstand mot kvinners rettigheter at flere jenteskoler har fått sitt drikkevann forgiftet.
I krangelen om datteren skal Parwin ha blitt banket opp både av ektemannen og et familiemedlem.
Skader ble mulighet for flukt
Kort tid etter reiste hun med de fire døtrene over grensen til Pakistan, der hun fikk behandling for nakkeskadene hun forteller at hun hadde fått etter voldsepisodene.
– Legebehandlingen ble en mulighet til å komme oss ut, sier hun.
I Pakistan gikk de i skjul. Parwin forteller at hun solgte sine smykker for å få råd til å komme seg til Europa. Planen var å reise med den yngste datteren. Men rett før de skulle dra, forteller hun at menneskesmuglerne ga beskjed om at de kun hadde ordnet reisedokumenter til Parwin.
– Hva fortalte du til dine døtre?
– Jeg sa rett ut hvordan situasjonen var, at de måtte vaere igjen. Jeg fikk høre at landene i Europa ville ivareta barnas hensyn, slik at de kunne komme etter. Barna støttet meg i at vi skulle starte et nytt liv på en annen kant av verden.
Får beskyttelse i Norge
I Norge får Parwin innvilget asyl i 2014. UDI legger til grunn at hun har flyktet fra et voldelig tvangsekteskap og brutt med familien.
UDI mener hun som enslig kvinne ikke er trygg i hjemlandet og har en velbegrunnet frykt for forfølgelse.
På mottaket i Hemsedal er gleden over en ny fremtid kortvarig. UDI avslår søknaden om gjenforening med døtrene.
Senere blir også anken avslått, med følgende begrunnelse:
«UNE viser til at det ikke er dokumentert at referansepersonen (Parwin, red.anm.) har del i foreldreansvaret.»
UNE viser samtidig til Landinfos notat om familielovgivning i Afghanistan, som er en kombinasjon
av lover, tradisjonell rett og sharia (hanafilovskolen):
« ... fedre har ansvar for å sikre forsørgelse av sine døtre til de blir gift, jf. Civil Code § 256–7. I tilfelle skilsmisse, vil moren få den daglige omsorgen de første årene av barns liv. Barn blir overført til far ved henholdsvis fylte ni år for jenter og syv år for gutter.»
UNE avslutter med å vise til eget regelverk, som sier at «der to utenlandske foreldre er uenige om hvor barnet skal bo, bør ikke dette avgjøres av norske utlendingsmyndigheter».
– Selv når jeg er sammen med venner og har det koselig, føler jeg meg trist. Alle mine drømmer handler om mine døtres fremtid, sier Parwin.
– Kan du få ektemannen din til å gi deg omsorgen?
– Jeg kan ikke kontakte ham. Det vil sette livet i fare for både meg og døtrene mine. Jeg kan aldri reise tilbake, sier hun.
– Døtrene har beskyttelsesbehov
Parwins advokat Saqib Rizwani har nå en omgjøringsbegjaering til vurdering hos UNE. Rizwani argumenterer med at moren har hatt den daglige omsorgen for døtrene og at far aldri har bodd sammen med dem.
– Dersom norske myndigheter har gitt henne asyl på grunn av hennes historie og anerkjent at hun bør få beskyttelse i Norge, må de gi døtrene opphold av samme grunn, mener han.
– Man fremmer barne- og kvinnerettigheter i internasjonale fora, men glemmer disse når man skal ta innvandringsbegrensende hensyn nasjonalt.
Rizwani har etter avslaget vaert svaert bekymret for klientens psykiske helse.
– Slik situasjonen i dag fremstår, er barna og mor i en rettslig limbo-tilstand, noe som er uholdbart.
Advokaten er tolk når Aftenposten møter Parwin som har vaert på Oslo Voksenopplaering. Men gleden over å vaere tilbake på skolebenken, overskygges av savn og uro.
– Det er vanskelig å laere når hodet ditt er et annet sted, sier hun.
– Må motvirke barnebortføring
Parwin har fritatt saksbehandlere fra taushetsplikt. UNE er likevel tilbakeholdne med å kommentere fordi omgjøringsanmodningen er til behandling, men opplyser at de nå har tilbudt familien å gjennomføre DNA-prøve.
– Vil DNA-dokumentasjon endre noe, eller må Parwin likevel ha godkjenning fra far?
– Hensikten med en DNA-undersøkelse er å få bekreftet at den oppgitte familierelasjonen er korrekt. Det er spesielt viktig i saker som omhandler barn og hvor hjemlandets identitetsdokumenter er vanskelig å etterprøve, sier nemndleder Camilla Myhrer Abrahamsen.
Hun opplyser at UNE har mange familieinnvandringssøknader som ikke oppfyller alle vilkår.
– Det vil i de fleste tilfeller oppleves som urimelig at barn ikke får gjenforening med en forelder i Norge. Men unntakshjemlene som finnes er ikke ment å fange opp alle tilfeller som faller utenfor vilkårene. Noen ganger er det hensynet til forholdet mellom barnet og en forelder i hjemlandet som gjør at vi må avslå. Vi har blant annet en plikt til å motvirke barnebortføring. Vi vurderer likevel på nytt om det kan vaere riktig å gi en tillatelse i denne saken, opplyser Abrahamsen.
Selv når jeg er sammen med venner og har det koselig, føler jeg meg trist. Alle mine drømmer handler om mine døtres fremtid.
Parwin