For mye tåketale i kunsten

Kunst må kunne omtales slik at vanlig dødelige kan forstå.

Forskning og formidling

Hva bør gjøres? Vi burde, for det første, skille tydeligere mellom kunstformidling og forskning, for en del av tekstene som befinner seg i formidlingsmateriell er fylt av terminologi som hører mer hjemme i en masteroppgave. En utstilling må gjerne koste på seg en dypsindig artikkel, men kunne den ikke suppleres med en enklere, mer henvendende, tekst? Alle ville tjent på en slik løsning.

Foruten en slik distinksjon er faktisk roten til tåketalen en frykt for det enkle og hverdagslige i kunsten.

Det finnes intet samfunnsområde hvor frykten for å vaere banal er så styrende.

Da er det jo lett å smekke på et Heidegger-sitat, så den potensielle banaliteten oppkles i stor tenkning. Men det er nettopp her vi bør manne og kvinne oss opp til å si tingene rett ut uansett hvor lite originalt det høres ut, og heller stole på at kunsten holder, uten terminologisk filter.

Det fellesmenneskelige, det alle kan relatere seg til, bør bli tydeligere i hvordan vi snakker og skriver om kunst.

Handler om mennesker

For selv om kunsten ikke alltid er enkel i seg selv – det er mye kompliserte ideer som ligger til grunn – er det viktig å huske på at all kunst handler om oss, om menneskers erfaringer, uansett hvor vrien den måtte se ut.

Kommer vi i kontakt med den dimensjonen i formidlingen er det ingen som, i utgangspunktet, ikke kan finne kunst interessant.

Med dét som startpunkt vil i hvert fall kunstens tale kunne bli langt tydeligere.