Nye, gamle båter i AElva
For å gjenskape Akerselva som en båthavn har den nystiftede Akerselva Trebåtforening fortøyd båter der, som begynnelsen på en museumshavn.
Ved å gjenskape et levende trebåtmiljø i byen ønsker de å fortelle en liten bit av oslohistorien og derved puste liv i den tradisjonsrike båtkultur som byutviklingen tok livet av på begynnelsen av 1960-tallet. Fra langt tilbake hadde nemlig Akerselva livlig båttrafikk og fortøyningsplasser helt opp til Grünerløkka. Tett i tett langs breddene lå det snekker, prammer og andre småbåter, organisert i tre store båtforeninger.
Realistiske Akerselva-sanger
Fra midt på 1800-tallet hadde fabrikkutslipp langs Akerselva gjort elva til en flytende avløpsrenne. Før Akerselva miljøpark satte opprenskning i system, hadde nemlig fiskelivet dødd ut og elvevannet tidvis blitt til en tyktflytende og illeluktende mønje i en tid som ikke engang hadde laert seg å stave ordet «miljøvern».
Så når vi synger i vei på refrenget på Akerselva-sangen av Vilhelm Dybvad, bør vi vaere ekstra oppmerksom på at da teksten ble skrevet i 1905, var elva allerede da illeluktende og tilsvinet etter rundt 50 år som industrikloakk. Så når Akerselva skildres som «den gamle og grå» og lar «den yndige duftende vrå» vaere utstyrt med «slike farger visst aldri man så», tolket samtiden det som den sarkasmen det var ment som.
Det var i slike lite vakre omgivelser etterkrigstidens trebåtmiljø vokste frem. Og mellom småbåtene lå også husbåter der byens noe mer løse fugler holdt til, frodig skildret i 1929 av Rudolf Nilsen i hans ramsalte beretning Tilbake til livet der de første versene tegner opp scenen med forståelse og varme:
«Ombord i en husbåt i aelva kan livet bli tåli bra, når’n bare har dråpan på flaska å smøre med nå og da.»
Dramatikken inntrer når «Keiser’n» detter uti vannet, blir halt i land med en båtshake og gulper frem diktets kjente sluttlinje:
«Men så fikk vi se ‘n inn i synet – du snakker om «navnløs kval», da ‘n stønna me aua’ på staelker: – Du redda vel flaska, Kal?»
Heller bil enn båt
I en billøs fortid var båten et allemannseie og et mye brukt og helt naturlig fremkomstmiddel. Men utover på 1900-tallet begynte båtbruken å føles mer tungvint; nå ble det mer og mer vanlig å bruke bil. Og da bilsalget ble frigitt i 1960, ble en opp til 12 felt bred bymotorvei planlagt tvers gjennom Oslo.
Byplankontoret gikk i gang med å omdanne byen til en ekte bilby etter amerikansk modell: Bispegata ble utvidet, den nye Nydalsveien og -brua la seg tungt over Grønland, og det store Bispelokket knyttet dem sammen. Et 500 meter langt betonglokk ble lagt over Akerselvas utløp, noe som selvsagt gjorde det umulig å båte seg fra elva og ut på fjorden.
I september 1963 ble derfor de tre båtforeningene tilvist ny plass på Hovedøya. Og med god dugnadsånd kom de på plass og kunne begynne båtpussen på Hovedøya våren 1964.
Håp for båter i elva
Siden da har Akerselva ligget båtløs, selv om det midt på 1990-tallet ble montert lys i tunnelen under betonglokket og åpnet for båttrafikk inn aelva’ igjen.
Det medførte dessverre ikke mye båttrafikk, men nå har Akerselva Trebåtforening tent håpet om at Oslo igjen kan få oppleve en viktig del av sin egen historie ved Vaterlandsparken.
Men målet er ikke å ha en innesperret havn som et stillestående museum til glede for alle som kommer for å se; det gjelder selvsagt å komme seg ut på fjorden på tross av at det 500 meter lange betonglokket fra 1960-tallet fortsatt dekker utløpet.
Derfor vil Akerselva Trebåtforening under Oslo kulturnatt 16. september tilby natt-tur i trebåt gjennom tunnelen ut i fjorden. Uhyggelig, skremmende og mørkt?
Nei, overhodet ikke. Det er rett og slett en sjans for oss alle til å vaere med på å gjenerobre Akerselva som den båtelva den en gang var.