Macron imponerer. Men lurer han seg selv?

Emmanuel Macron vil gjøre EU til en del av løsningen på Frankrikes problemer. Det kan ende i skuffelse.

– Europa trenger et sterkt Frankrike, sa Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, da hun mandag mottok Frankrikes nyvalgte president, Emmanuel Macron, i Berlin. Det hørtes nesten ut som et ekko av Macrons taler.

Når en fransk president blir valgt, må han fortest mulig gjøre to ting: utnevne en statsminister og besøke den tyske forbundskansleren – i Berlin.

Mandag, på sin første arbeidsdag som president, gjorde Emmanuel Macron begge deler.

Macrons utnevnelse av høyremannen Édouard Philippe til statsminister var et sjakktrekk, kanskje en genistrek. Hensikten er å splitte høyresiden i fransk politikk, slik Macron alt har splittet venstresiden, før parlamentsvalget i juni.

Mange tolket den åpenbart gode stemningen under Macrons besøk hos forbundskansler Angela Merkel som enda en seier for Macron. Kan han også få Merkel til å endre EU slik han vil?

Kunsten å klø andre på ryggen

Utfallet er usikkert.

Jeg tror det viktigste som skjedde i Berlin, var at Macron sa at gammel gjeld ikke kan vaere et felles EU-anliggende. Dermed ga han Tyskland full ryggdekning når det gjelder hvem som skal rydde opp i gjeldstyngede banker og land i EU.

Det var en lissepasning til Merkel før det tyske valget til høsten – og før de forestående forhandlingene om ettergivelse av gresk gjeld. Der står Tyskland mot Det internasjonale pengefondet, IMF.

En nedtur, vil mange si.

Det kan også sies annerledes: Emmanuel Macron avslørte store taktiske egenskaper og innsikt i maktforholdene i Europa, herunder hva som er politisk mulig i Tyskland.

Men Macron holder fast ved at EU må utstyres med en egen finansminister og et finansdepartement. I praksis betyr det bl.a. at EU i fellesskap kan låne penger for å finansiere felles prosjekter og krisetiltak når økonomien går i revers.

Macron sier med andre ord to ting samtidig: Tyskland bør slippe å ta mer ansvar for gammel moro i Europa. Men i fremtiden vil Tyskland kunne få et betydelig økonomisk ansvar for problemer i andre land.

Redningsmann for Berlin og Brussel

Macron har i utgangspunktet gode kort på hånden.

Tyskerne ønsker ikke å dominere Europa alene. En slik utvikling vil ikke vaere politisk baerekraftig i det lange løp.

Lite skremmer derfor Tyskland mer enn fransk svakhet. Godt over 40 prosent av velgerne stemte i første valgomgang i Frankrike på EU-skeptiske partier som vil avskaffe euroen.

Det har derfor aldri vaert farligere å slå hånden av en fransk president som gjør EU til en baereplanke for sin politikk.

Det dreier seg dessuten om Frankrikes selvbilde. Franskmennene har fortsatt ingen bedre vei til innflytelse enn via Berlin.

Kan EU hjelpe Frankrike?

Emmanuel Macron har, som François Hollande hadde, den høye arbeidsledigheten i Frankrike, som sin første prioritet.

Også Hollande dro på besøk til Angela Merkel straks han var innsatt som president, på dagen fem år før Macron.

François Hollandes tydeligste budskap i

valgkampen i 2012 var hans angrep på sparepolitikken i eurosonen, utformet under tysk ledelse. Indirekte la han mye av skylden for høy fransk ledighet på Tyskland og EU.

Hollande la raskt ned sin motstand mot Merkels sparepolitikk. Han måtte innse at den tiden var over da Frankrike og Tyskland var jevnbyrdige partnere i europeisk politikk. Ville han bevare samarbeidet, måtte han bøye av. Han hadde dessuten få reformplaner på hjemmebane.

Emmanuel Macrons EU-budskap er langt mer positivt. Hans diagnose av Frankrikes problemer er også langt mer selvkritisk på sitt lands vegne.

Macron har dessuten lovet å føre en strammere budsjettpolitikk i Frankrike.

Kommentatoren Martin Sandbu i den britiske avisen Financial Times er en av dem som spør om den ferske presidenten står i fare for å lure seg selv. For Frankrike trenger økt etterspørsel etter sine varer.

Den felles sparepolitikken i EU, som Hollande opprinnelig protesterte mot, hører vi lite om fra Macron. Det samme gjelder det enorme overskuddet i den tyske utenrikshandelen, som med matematisk nødvendighet må ha sitt motstykke i underskudd og økende gjeld i andre land.

Merkels varme, runde ord

På pressekonferansen i Berlin kommentere ikke Merkel forslaget om et finansdepartement i EU direkte.

Men hun overrasket mange ved å si seg villig til å gå med på så store endringer i EUs virkemåte at det vil kreve traktatendringer – og politisk risikable folkeavstemninger i medlemslandene.

Hun tok imidlertid forbehold om endringer av et slikt format måtte fremstå som nødvendige og svaert godt begrunnet.

I klartekst: Merkel må også tenke på tyske velgere.

For meg høres det mest ut som nådestøtet for Macrons plan om en felles europeisk finansminister med mandat til å låne og bruke penger.

Kanskje er Angela Merkel en enda bedre linedanser enn Emmanuel Macron.