Bergen – Norges morsomste fotballby
Er det noe sted i Norge at fotball er viktig, så er det i Bergen. Det aller viktigste er å vinne 16. mai-kampen. Og når det blir 5-0…
Der klubber flest hvert eneste år opplever at nye spillere ikke slår til, har Brann lykkes med omtrent alle
Det har hendt–altfor ofte–at Brann-spillerne har lusket rundt 17. mai med bøyde nakker og blitt pepret med spydigheter. Men noen ganger, som i år, ble de båret rundt på en sky av godord.
Det er i Bergen det mest spennende skjer i norsk eliteserie. Når 17 000 bergensere, inklusive regjeringssjefen, synger om gull, må kanskje vi andre våkne også. Men trønderne er neppe redde. Ennå.
Slik bygges et lag
Men uavhengig av alt som vil og kan skje: Bare det at Brann bekrefter slagkraften fra i fjor–og vel så det–er en oppmuntring som norsk seriefotball sterkt trenger.
Det som i fjor vår så ut som et kompakt, trygt forsvarslag, ble senere i sesongen såpass kvast også i angrepsspillet at det ble sølv til slutt.
Vi som driver og surrer med kommentering, har sjelden mange riktige tips å skryte av. I hvert fall ikke jeg. Men jeg bryster meg litt for at jeg allerede etter et par kamper i fjor vår fastslo at Brann var blitt et skikkelig fotballag. Et kompakt, bevisst kollektiv.
En vinter har gått, og nå er det Brann som lager flest mål av alle.
Selv om resultater ikke forteller alt om det arbeidet som utføres i en klubb, i hvert fall ikke på kort sikt, så må det utvilsomt vaere mange gode dagsverk som utføres på Brann Stadion. Byggmester Lars Arne Nilsen vet tydeligvis å konstruere lag, bit for bit, slik at det som reises oppå den solide forsvarsmuren, blir både spennende og nyskapende.
Eksempelet Braaten
Det er påfallende hvordan Brann har sikret seg spillere som utfyller hverandre og laget. Vi øyner sjefsspeider Lars Tjaernås’ grundige faglighet. Der klubber flest hvert eneste år opplever at nye spillere ikke slår til, har Brann lykkes med omtrent alle.
Kroneksempelet er Daniel Braaten. Var ikke han ferdig, gammel, sedat og trøtt av fotballdage?
Nei, Braaten har aldri vaert noen av delene. Han har bare ikke brukt hele sin kapasitet hele tiden.
Det gjør han ikke på Brann-treningene heller, hører vi. Ikke når det spilles ball. Men Braaten er mer ivrig enn noen når det skal legges inn frivillige fysiske økter i tillegg. Han går foran, som på banen i kamp.
Den Daniel Braaten vi ser i Brann nå, er like rask, teknisk og smart som alltid. I tillegg er fysikken styrket, og han var litt av en kjempe før også.
Der nede på bunnen
Det finnes ikke artigere lag i Norge enn Brann, akkurat nå.
Det må også Rosenborg innse. Tapet mot Tromsø foran et fullsatt Lerkendal må ha irritert veldig, og ikke bare på tribunen. Det skal trolig Lillestrøm få merke under 100-årsmarkeringen lørdag.
Dette Lillestrøm er i likhet med Viking tydelig merket av tabellpresset. Viking har store økonomiske problemer, men det var få som trodde det ville gå SÅ dårlig. Når det gjelder Lillestrøm, kan vi snakke om en normaltilstand. Et eventuelt nedrykk i år vil vaere som et langtidsvarsel som slår inn.
I år spillerstallen fylt opp med folk fra lavere divisjoner, og da legges det også til rette for nedrykk. Før eller senere må en så nedslitt klubb finne seg i å rykke ned for å samle seg, bygge opp igjen og kanskje komme tilbake.
Som arbeidsgrunnlag har LSK en fotballkultur som fortsatt får fem og et halvt tusen mennesker til å trosse øsregnet og se på et lag som taper og taper på hjemmebane.
16. mai var det nesten like mange på kamp i Lillestrøm som i Oslo og Drammen. Ser vi bort fra Bergen og Trondheim, virker det som om 16. mai bare er en vanlig dato, ikke en «fotballens festdag».