Androidens ensomme drømmer
Aliens originale manusforfatter, Dan O´Bannon, sier rett ut hva det hele handler om i The Alien Saga Documentary: «Jeg ville angripe folk seksuelt. Og jeg var ikke ute etter kvinnene. Jeg skulle ta mennene. Jeg skulle fylle på med alt jeg kunne tenke på for å få mennene i salen til å krysse benene. Homoseksuell oral voldtekt, fødsler, legge egg nede i halsen på folk, hele sulamitten.»
Det er laget tusener av filmer hvor folk drepes på ubehagelige måter. Men Alien gjorde det fra første stund annerledes, og kombinerte det i tillegg med tidenes kanskje beste kvinnelige action helt. Dette har gjort serien til noen av de mest analyserte og omskrevne science fiction-filmene noensinne.
Bloddryppende sirkel
Hver gang det kommer en ny film, er det freudiansk festaften. Voldtekt og blodig fødsel. En penis med tenner inne i en vagina med tenner. Penis-vaginaen spiser seg ut gjennom magen og begynner umiddelbart å lete etter den neste den skal befrukte. Livets bloddryppende sirkel.
Ridley Scott var den som startet hele ballet, men holdt seg så borte helt til Prometheus for fem år siden, og mens romskipet Covenant sakte glir over lerretet i den nye filmen, akkompagnert av skjebnesvanger musikk, tar jeg meg i å lure på om den aldrende Scott har mer å fortelle om sine ubehagelige parasitterende livsformer, eller om han snarere er fanget i en økonomi han ikke kommer seg ut av.
I 1979 var Alien lekker, klaustrofobisk og livsfarlig. James Cameron fulgte opp i god stil noen år etter. Deretter David Fincher på tidlig 90-tall, med en film som etter min mening begynte å vanne ut det seksuelle freudianske marerittet og trekke det hele over i mer ordinaer hit and run-action, selv om filmen er mer enn heftig og Sigourney Weaver fortsett god. Men med Prometheus var det stille, indre ubehaget tilbake. Og i Covenant dukker det opp en ny historielinje. Det finnes ikke lenger noen sterk kvinnelig hovedperson, men det finnes en androide, det vil si to, som fordyper historien.
Fassbender stjeler showet
Begge er briljant spilt av Michael Fassbender. Han stjeler faktisk store deler av showet. Scott er med andre ord fullt klart over at nyheten med selve monsteret ikke lenger er nok, så han vrir aktuelt nok tematikken over til å handle om at maskinene vi skaper blir stadig mer sofistikerte og farlige. Han skildrer ikke de dumme, brutale og småmorsomme maskinene vi kjenner fra for eksempel Terminator-serien, som utforsker en lignende tematikk. Dette er tvert imot subtile maskiner, som stiller spørsmål og drømmer og har planer.
Fassbenders to androider, Walter og David, er ulike på viktige punkter. Walter er nyere, og de menneskelige programmererne har fjernet hans evne til å skape. David, derimot, er laget av mer feilbarlige sjeler og er kreativ. Han ser for seg ting, planlegger og nyter kunst. Han spiller fløyte og ser store sammenhenger. Og det gjør ham naturligvis dødelig.
Elegant og nervepirrende
Dystopien smøres tykt på, men det er elegant og nervepirrende. I det ytre handler historien nok en gang om et skip med kolonisatorer i hypersøvn som avbrytes, og nok en gang fanges et signal opp. Den logiske bristen som ligger i at disse folkene noen og åtti år inn i fremtiden ikke har sett Alien-filmene og aldri skjønner at signaler kan vaere skumle, er, som alltid, fin.
Katherine Waterston er den eneste som i noen grad matcher Fassbenders spill. Billy Crudup, Danny McBride og en håndfull andre skuespillere er alien-mat og piloter mer enn de tilfører dybde til fortellingen. Filmens lekreste replikk er den David kommer med når vi begynner å ane hva som foregår: «No one understands the lonely perfection of my dreams.»
Sett med menneskelige øyne er det ikke spesielt hyggelige drømmer. Flere filmer er uunngåelige.