Amerikansk ekstremisme
Mitt budskap til amerikanerne, europeere og alle andre borgere i den frie verden er at dere ikke må ta demokratiet for gitt.
Selv før presidentvalget i 2016 var USA en splittet nasjon. Den amerikanske befolkningen er fysisk, økonomisk, utdanningsmessig og ideologisk segregert.
De rike, middelklassen og de fattige lever parallelle liv. I byene, i forstedene og på landsbygda. De liberale på venstresiden omgås andre liberale på venstresiden. De som er på høyresiden omgås dem på høyresiden.
Det er også en voksende intellektuell segregering. Amerikanerne leser aviser og nettsteder de er enige med. De ser nyheter på kabel-TV som forsterker meninger de allerede har.
De sosiale mediene styrer oss mot det vi allerede tror på.
Samfunn i ond syklus
Disse informasjonsboblene er en selvpåført imitasjon av sensuren som eksisterte i Sovjetunionen da jeg vokste opp, og som fortsatt eksisterer i en mer sofistikert form i Vladimir Putins Russland.
Befolkningen i den frie verden har tilgang til ubegrensede mengder med usensurert informasjon og uavhengige meninger, men velger å begrense seg til kilder som bekrefter egne fordommer.
Dette har ført samfunnet inn i en ond syklus med mer ekstreme holdninger. Ellers velinformerte og velmenende mennesker ser i økende grad på dem som er uenige med dem, som fiender, til og med forraedere. Politiske motstandere blir demonisert. Ekstremisme blir belønnet ved valg.
I den politiske retorikken blir ord som dialog, fellesskap og fleksibilitet forbundet med svakhet.
Denne syklusens primaere effekt er at mange amerikanere er blitt ideologisk radikalisert. Det vil si at flere mennesker har mer ekstreme synspunkter på et bredt spekter av problemer og finner kompromisser og middelveisløsninger mindre akseptable. Dette gjelder ikke bare i typiske politiske stridstemaer, men også på områder der det i USA tradisjonelt har vaert bred konsensus, som i utenrikspolitikken.
Det taktiske vinner over prinsippene
For en sosialliberaler i europeisk tradisjon, men bosatt i USA, er det vanskelig å finne en plass i det amerikanske politiske landskapet.
Jeg har pleid å spøke med at jeg var en «Reagan-kommunist» i Sovjetunionen; en som kjempet for individuell frihet, ikke om skattesatser eller religion.
Mine amerikanske støttespillere i utenrikspolitiske spørsmål har hatt en tendens til å tilhøre høyresiden. En grunn til det er at det demokratiske partiet i stor grad har forlatt den globale menneskerettighets- og frihetsagenda som Harry S. Truman og John F. Kennedy sto for i sin tid. Noe jeg mener er en stor skam.
Nå opplever jeg imidlertid at mens mine egne standpunkter har forblitt de samme, så har mange av mine støttespillerne blant republikanerne endret holdning.
Da jeg under president Obama kritiserte USAs russlandspolitikk, fikk jeg bred støtte fra republikanere og i høyreorienterte amerikanske medier. Demokrater og de mer liberale mainstream-mediene forsvarte Obama og kunne beskrive meg som en krigshisser når jeg tok til orde for å konfrontere og isolere Putins Russland.
Endringen kom nesten over natten da Donald Trump ble nominert som det republikanske partiets presidentkandidat og hans hyppige utspill med forsvar av Putin begynte å prege nyhetsbildet. Plutselig ble mine advarsler om Putin hyllet på den liberale venstresiden, mens mange av mine republikanske støttespillere begynte å omtale Putin mer fordelaktig. Ofte av taktiske, partipolitiske hensyn.
Det er aldri et vakkert syn når det taktiske vinner over prinsippene, og det kan vaere farlig når det setter nasjonal sikkerhet på spill.
President Trump er et symptom på «hyperpartiskhetens» triumf i USA.
Han er ikke en årsak, men et produkt av tiår med stadig mer ekstrem retorikk og større splittelse – og flere tiår med politikere som har drevet «business as usual», mens de har ignorert de virkelige problemene i det amerikanske samfunnet.
Trump hadde ingen løsninger, men pekte på problemene.
Det mest positive som kan sies om Trumps inntreden i amerikansk politikk, er at ingen forholder seg likegyldige til ham. Enten elsker du ham, eller du hater ham. Han har gjenopplivet det politiske engasjementet i USA. Sannsynligvis har vi ikke sett lignende siden Vietnamkrigen.
Folk har begynt å interessere seg for maktfordeling og hva presidenten kan og ikke kan gjøre. De demonstrerer i gatene og følger med på nyhetene hver dag.
Noen ganger må det en krise til for å vekke opp befolkningen. Trump har bidratt til å gjøre folk mer bevisste. Dersom det fører til at det moderate sentrum i amerikansk politikk også klarer å riste av seg sin apati, så vil det vaere en god nyhet.
Ikke ta demokratiet for gitt
Med bakgrunn fra to diktaturer, som jeg har, er mitt budskap til amerikanerne så vel som europeerne og alle borgere i den frie verden at dere ikke må ta demokratiet for gitt.
Ni år etter Sovjetunionens sammenbrudd stemte russiske velgere frem Vladimir Putin som president. Det var det siste frie valget i Russland. Et knappe tiår med demokrati.
Amerikanske og vesteuropeiske institusjoner er naturligvis langt sterkere enn de russiske, men ikke ta de fantastiske institusjonene for gitt. Ikke ta dine friheter, din velstand eller noe annet for gitt.
Hør etter, vaer aktive, hold dere informert og bli engasjerte borgere. Det er viktigere enn noensinne.
Garry Kasparov er styreleder i Human Rights Foundation som arrangerer menneskerettighetskonferansen Oslo Freedom Forum i Oslo 22.– 24. mai.