La meg fortelle deg hvordan det er å lide av tvangstanker
Jeg vet at det bare er i hodet mitt. Jeg vet det, men allikevel...
Jeg er en helt vanlig gutt, og jeg går på en helt ordinaer skole. Når det er sagt, sliter jeg med noe som ikke er så vanlig, men kanskje ikke helt uvanlig heller: tvangstanker.
Mamma var den første som la merke til det. Hun så at jeg måtte dra flere ganger i dørhåndtaket på ytterdøren. Hun visste med en gang hva det var. Tvangstanker. Jeg måtte dra flere ganger i dørhåndtaket med begge hender før jeg i det hele tatt kunne tenke på å gå videre.
Store, svarte flekker
Tvangstanker er det mange som sliter med, og det kan vaere vanskelig å bli kvitt. Tankene kverner rundt i hodet på deg. Hvor kommer de fra? Det er det som er så vanskelig. Du vet ikke. Og da blir du redd og engstelig av deg.
På fotballbanen finner du meg i målet, men for meg hender det at verden ser litt annerledes ut. Store svarte flekker danner seg på bakken foran meg. Jeg vet at det bare er i hodet mitt. Jeg vet det, men allikevel er det sånn at jeg ikke kan tråkke på bakken der de er. Om jeg går over dem, sprer det seg en ekkel følelse i kroppen som negler som gnisser mot en tavle.
Sliter ikke lenger
Heldigvis har jeg funnet strategier som har hjulpet meg. Jeg har fått de store, svarte flekkene til å forsvinne. Jeg tenker at flekkene forminsker seg til de ble borte. Hvordan har jeg funnet disse strategiene? Coaching. Det er ikke en psykolog, men det er en person som hjalp meg med å endre tankegangen. Hvis det er andre der ute som kjenner seg igjen, anbefaler jeg å dra til en coach. I dag sliter jeg ikke lenger med dette på grunn av hjelpen som jeg har fått.
Å skrive dette innlegget har vaert vanskelig og utfordrende for meg. Jeg håper og tror at det å løfte det opp, istedenfor å trykke det ned og gjemme det bort, kan vaere bra for alle som opplever slikt.