Norsk valgkamp i en verden i ubalanse
Gaza, sommeren 2017: Ungdommene jeg møter er bitre og vil ha svar.
«Våre hjem ble bombet i 2014 og er ikke gjenoppbygget. Vi har tatt utdannelse, men har overhodet intet håp om jobb eller å om å kunne forlate denne militaert forseglede stripen land. Og du vil vi skal tro på fred og forsoning?«
Norge, sommeren 2017: Politikere og medier diskuterer de neste milliardinvesteringene i samferdsels-, helse- og velferdssektoren og hvordan vi fortsatt kan øke den private kjøpekraften. Ungdommer og pensjonister er bekymret for om velferdsveksten vil fortsette for dem.
Norsk overflod og trygghet
To generasjoner nordmenn går nå inn i en valgkamp med bedre rammebetingelser enn noen tidligere slektsledd noensinne. Det har vel aldri noensinne før i menneskehetens historie, i eller utenfor vårt land, eksistert noe folk som har vaert rikere, hatt flere velferdsgoder eller større trygghet og sikkerhet. Vi lever lengre, er mindre syke, utsettes for mindre vold, er mer likestilte og kan nyte godt av flere pensjoner og trygder.
Nordmannens gjennomsnittlige offentlige og private forbruk er nå mellom 100–200 ganger større enn det verdens fattigste land og milliarder har til sin disposisjon.
Dette burde tilsi at en norsk valgkamp anno 2017 kunne fokusere litt mindre på økt offentlig forbruk eller privat kjøpekraft hjemme, og noe mer på den drøye milliarden medmennesker som lever i eller trues av katastrofer, kriger og kriser som vi selv ikke har opplevd på over 70 år.
Verden i ubalanse
Denne valgkampen kunne for en gangs skyld dreie seg om solidaritet, nestekjaerlighet og medmenneskelighet med flyktninger, sultende og katastroferammede. Det samsvarer med våre idealer og interesser å hjelpe i en verden i voldsom ubalanse. Når titalls millioner unge flyktninger og fordrevne ikke får utdannelse, hjem eller fremtidshåp er det farlig for deres region og vår egen verdensdel.
I Flyktninghjelpen hjalp mine 12.000 kolleger flere flyktninger og fordrevne (6,8 millioner) i 2016 enn det er nordmenn i Norge. Norske og internasjonale organisasjoner har aldri vaert mer effektive.
Samtidig ser vi hvor neglisjert, glemt og underprioritert fredsarbeid så vel som livreddende hjelpearbeid i de fleste store krisene. Millioner av sultrammede får ingen hjelp i 2017. Kvinner og barn er mest utsatt for vold, og frarøves hus, land og eiendom.
Det er selvsagt fortsatt udekkede behov og svake grupper her til lands som våre politikere må hjelpe og lytte til. Men kanskje kunne vi denne gangen diskutere hva som må gjøres for alle de i verdenssamfunnet som vi nå er hundre ganger rikere og tryggere enn?
Det ville i så fall vaere i tråd med de norske idealene og interessene vi hevder å stå for – og med vår kristne og humanistiske «kulturarv», som vi vil laere våre nye landsmenn.