Hadde bare menn som idoler
Det lukter sommer og nyslått gress på anlegget til Voetbalvereniging Wenum-Wiesel. Her har det norske laget base gjennom EM, og innimellom dukker det opp noen håpefulle, nederlandske jenter og gutter for å se noen av verdens beste spillere trene.
Også for Maren Mjelde begynte leken med ball tidlig i barndomsårene. Hun husker godt hvem hun så opp til.
– Jeg så egentlig bare på herrefotball. Gikk en del på Brann-kamper, og så veldig mye på Liverpool. Dem hadde jeg full peiling på da jeg var liten. Kanskje den verste spilleren, Stan Collymore, var forbildet mitt …
– Hva med kvinnefotball?
– Jeg visste ikke hvem damene var. Jeg visste at Arna-Bjørnar hadde et damelag, for jeg bodde ti minutter unna, men jeg hadde aldri vaert og sett en damekamp, og det var ingen som introduserte meg for det heller. Den dagen jeg kom på Arna-Bjørnar-trening som spiller selv, så jeg hvor gode damene kunne vaere. Men ikke før, sier Mjelde.
– Norge henger etter
Caroline Graham Hansen er født seks år senere (i 1995), men hadde det mye likt.
– Jeg så bare herrefotball og hadde herrespillere som forbilder. Zidane, Trezeguet, Ronaldo, Messi. Jeg visste knapt hva damefotball var før jeg begynte å spille det som 15-åring selv, sier Hansen, som bare spilte med guttene da hun var yngre.
– Hvordan tror du det er i dag?
– Det henger nok litt igjen fortsatt, men takket vaere sosiale medier blir man lettere sett. Så har damefotballen har tatt store steg, og vi er på tur frem også publisitetsmessig. Norge henger dessverre litt etter, men internasjonalt merker man at det går fort fremover, sier Wolfsburg-proffen.
Mandag var to 16 år gamle talenter fra Hordaland til stede på landslagstreningen i Nederland. Anna Jøsendal og Madeleine Veivåg sier at også de har sett mest på herrefotball i oppveksten.
– Jeg har alltid fulgt med på Eliteserien og Premier League. Det var det alle snakket om, og som mediene skrev om. Så har jeg også sett noen kamper med Arna-Bjørnar og Sandviken etter hvert, men det var ikke sånn at jeg kunne navnene på spillerne på samme måte som i Liverpool eller Brann. Inspirasjonen har nok kommet mest fra herrene, men det å se på kvinnene føles mer likt slik vi spiller selv, sier Veivåg.
– Gjennombrudd i 2011
Maren Mjelde er sikker på at store norske profiler har bidratt til at flere unge bryr seg om kvinnefotball enn da hun selv var barn.
– Det er mer både i sosiale medier og vanlige medier, og det hjelper at for eksempel Ada (Hegerberg) er så mye i vinden. Man ser jo at det ikke bare er små jenter, men også gutter som synes det er kult å ha hennes navn på drakten. Der tror jeg det har skjedd en stor endring, sier Mjelde.
Nettopp Ada Hegerberg kan fortelle at heller ikke hun fulgte med på kvinnefotball da hun var yngre.
– Jeg så veldig mye på guttene. Champions League med Barcelona, AC Milan og Arsenal og Thierry Henry. Det var først i VM 2011 at jeg virkelig fikk øynene opp for kvinnefotball. Det var et fantastisk mesterskap med fullsatte tribuner i Tyskland og mye bra fotball. Det var et slags gjennombrudd for hele kvinnefotballen, og en inspirasjon for meg, sier Hegerberg, som bare to år etter fikk sin mesterskapsdebut som 18-åring i EM i Sverige.
– Må utvikle spillet
Under mesterskap har interessen rundt det norske kvinnelandslaget ofte vaert brukbar, men til daglig er det fortsatt bare et par hundre tilskuere i snitt på kampene i Toppserien.
– Vår viktigste jobb er å høyne kvaliteten og utvikle spillet. Det er det vi kan gjøre for å få folk interesserte. Så er det stor forskjell på interessen i ulike land. Internasjonalt begynner den å bli veldig stor. Ute i Europa brukes store økonomiske midler på å bygge opp store lag, påpeker Lyon-spiller Hegerberg.
Caroline Graham Hansen tror mye avhenger av at landslaget får suksess i mesterskap. Presset er stort før torsdagens møte med Belgia.
– Vi er kjent med at vi må prestere selv for at vi skal bygge sporten videre i Norge, fastslår landslagets nummer ti.