Vi trenger mer demokrati, ikke mindre
Filosofene Espen Gamlund og Kristian Skagen Ekeli skriver i Aftenposten 21. juli at «politisk inkompetente» velgere har en moralsk plikt til å avstå fra å stemme. De gjør seg dermed til representanter for en antidemokratisk strømning der tilsynelatende liberale stemmer tar til orde for en uthuling av demokratiet. Vi trenger heller det motsatte.
Det er ikke noe nytt at samfunnets privilegerte mener stemmeretten bør forbeholdes «de opplyste». Den norske Makt- og demokratiutredningen fra 2003 som tok temperaturen på det norske demokratiet ved årtusenskiftet, pekte på akkurat dette. «Vi opplever et gjensyn med en aristokratisk argumentasjon som sto sterkt før det norske partisystemet ble dannet, for eksempel med argumentasjon om at massene ikke kan styre, de tenker kortsiktig, og frykten for flertallstyranni» uttalte Øyvind Østerud på vegne av komiteen.
Det er nettopp en slik type argumentasjon Gamlund og Skagen Ekeli begir seg ut på i sin kronikk. Under dekke av å forsvare demokratiet, ender de i stedet opp med å angripe det. Forslaget deres medfører et syn på politikk som utelukkende et spørsmål om hvordan man best administrerer et samfunn, og at det kun er de som har nok innsikt (les utdanning), som bør bestemme hvordan dette skal gjøres. Men politikk er mye mer enn dette. Politikk handler om interessekamp.
Problemet i dag, som også kan ha bidratt til at Trump vant presidentvalget i USA, er at mange føler at deres interesser ikke blir representert av dagens politikere. Avstanden mellom de styrende og de styrte vokser. Dette fører til avmakt og politikerforakt. Løsningen på dette kan ikke vaere å be disse velgerne om å avstå fra å stemme. Tvert imot må vi gå i motsatt retning enn det filosofene foreslår.
I stedet for å forbeholde politikken for en tilsynelatende opplyst styrerklasse, må vi utvide politikken til å inkludere velgerne i mye større grad. Når flere får ta del i politiske prosesser, vil også interessen og forståelsen for politikken økes og demokratiet styrkes. Her har politikerne et stort ansvar.
Den største trusselen mot demokratiet er ikke de som deltar i det, men de som vil innskrenke det. Stortingets direktør, Ida Børresen, skriver 17. juli om Aftenpostens omtale av byggesaken hun har hatt administrativt ansvar for. Hun mener avisen «formidler upresis og feil informasjon om Stortingets byggeprosjekt». Hva som skulle vaere upresist eller feil fremkommer ikke. Derimot bruker Børresen innlegget til å gjenta forklaringer som Riksrevisjonen tidligere har avvist.
Børresens omtale av byggeprosjektet er motstridende til Stortingets merknader og vedtak i saken. Innstillingen som Stortinget behandlet i juni, var fremmet av en samlet kontroll- og konstitusjonskomité. Stortinget traff enstemmig vedtak i seks punkter, hvorav fem er en utkvittering av kritikkverdige funn i revisjonsrapporten som Børresen, sammen med to presidentskap, har hatt ansvaret for.
En rekke kritikkverdige beslutninger
Stortingets direktør har valgt en tone av uunngåelighet for å forklare sin ferd fra den ene kritikkverdige beslutning til den neste. Riksrevisjonen avviser forklaringer om at det ikke forelå valgmuligheter og påpeker at man valgte stadig dyrere og dårligere utredede alternativer. Uansett finnes det ingen holdbar begrunnelse for å omgå Stortinget som rett beslutningstager. Stortinget kan ikke erstattes av et presidentskap uten egen kompetanse til å treffe vedtak. Administrasjonen har en plikt overfor Stortinget til å fremme investeringsforslag som er forsvarlig utredet.
Børresen hevder at «Riksrevisjonsrapporten slår fast at Stortinget til enhver tid har hatt de formelle budsjettvedtak på plass for de disposisjoner som er gjort. Stortinget har behandlet utvidelsene av