Lars Glans

En hjelpende hånd er et for svakt uttrykk. Kreativ blir en klisjé. Snill blir for enkelt. Mentor for faglig. Men hvis vi legger sammen alle disse superlativene og noen til, så har vi Lars Glans. Han kom inn i livene våre som ektefelle og far til arbeidskollegaer, men raskt ble det til noe langt mer. Han ble bonusbestefar til min datter, og bonus er det rette uttrykket. For det brakte med seg mye ekstra å kjenne Lars.

Han fikk ting til å skje. Lars så hva som måtte gjøres og gjorde det. Full av utømmelig energi satt han i gang der vi andre ikke helt visste om vi orket. 1-2-3, så var det gjort. Uegennyttig? Ikke helt, for Lars hadde en bunn aerlig glede av å hjelpe og veilede andre.

Både privat og gjennom flere mentorprogram der han han bidro til å utvikle morgendagens ledere. Raust delte han av sin egen erfaring som en av dem som bygde opp A-pressen og deretter som selvstendig naeringsutvikler. Andre kan fortelle bedre om hans faglige posisjon, for meg var han bonusbestefar som også viste meg veien når jeg sto fast i min egen naeringsvirksomhet.

Det å først og fremst å vaere til for andre er ikke nødvendigvis bare positivt. Men for Lars var det helt naturlig, det var slik han var helt uten å sette seg selv på siden. Lars hadde sin egen måte for å dele kjaerlighet. Litt fysisk, men mest mentalt. Det føltes, og det føltes trygt. Et sikkert anker og med to usedvanlig varme hender. Raust delte han også av sitt jordiske gods.

For ett år siden begynte den venstre delen av kroppen å leve sitt eget liv. Grunnen var en kreftsvulst i hjernen. Legenes dom var knusende, men Lars bestemte seg for å begynne hver dag med et smil og takknemlighet. Hver dag fant han det positive og løftet det frem så alle vi tvilere ble sikre. Han skulle oppleve sommeren, og det fikk han takket vaere sin egen positive energi helt til det siste, langt på overtid den 21. juli.

Lars Glans skulle ha blitt 70 år 11. oktober. Det ville ha vaert det beste for mange. Nå kan vi bare si takk.