Observatorium på taket
Huseier, sivilarkitekt og kultur-minnerådgiver Jens Treider pusser nytt liv i praktbolig.
Huseierens bestefar var så interessert i stjernehimmelen at han bygget observatorium på loftet. Huset på Holtet fikk kuppelhue.
Observatoriet på Holtet ble dekorert med stjernetegn på innsiden i 1924, men malingen har flasset av i årenes løp.
Mye stjernestøv er falt. Nå pusser konservatorer nytt liv i dekorasjonene.
– Det var på høy tid å friske opp disse avbildningene om de ikke skulle gå tapt, sier huseier Jens Treider.
Huseieren er ekspert
Selve kobberkuppelen – og pipene – på taket ble satt i stand av en mekaniker for et par år siden.
– Over et bolighus koker luften. Den bør vaere stille når man skal se på stjernehimmelen, så det er ikke optimalt å ha hjemmeobservatorium, sier han.
Det regnes da også som en sjeldenhet. Huseieren er ekspert på området, om ikke innen astronomi, så innen arkitektur.
Sivilarkitekt og kulturminnerådgiver Jens Treider var en hovedaktør bak restaureringen av Observatoriet ved Solli plass i Oslo, som ble gjenåpnet i 2008. Praktbygningen fra 1833 ble tegnet av arkitekt Christian Grosch.
Oppdaget et skjult rom
Da Treider undersøkte bygningen ved Solli plass på oppdrag fra Universitetet i Oslo, oppdaget han et skjult rom. Det var toppen av rommet der professor Christopher Hansteen (1784–1873) hadde sin meridiansirkel. Med andre ord der Norges nullmeridian ble fastslått og Norge fikk sin posisjon på kartet.
– Observatoriet er noe av det heftigste Universitetet har satt i gang. Professoren gjorde mye annet vitenskapelig arbeid i tillegg til å sette Norge på verdenskartet. Målingene som ble gjort i meridianrommet, kunne fortelle hvor Norge lå sammenlignet med annet i verden, sier Treider.
Morfaren så stjerner inne og ute
– Bestefar, som bygget sitt observatorium på loftet, var en glad amatør innen astronomi. Som tobakksfabrikant tjente han mange penger, ga dem til mormor og ba henne om penger til tobakk, av alle ting, og til dette, forteller Treider.
Han tror at bestefaren fikk reklametegnere fra fabrikken til å dekorere det hele. Det er forskjellig stil på stjernetegnene i kuppelen og de humoristiske stjernetolkningene nede i det lille rommet under.
– Vi må få stjernene til å glitre igjen! De ser ut til å vaere av bronse, og de har oksidert, sier teknisk konservator Anne Milnes.
Hun peker på motivet Melkeveien,hvor det strømmer stjerner ut fra et melkespann. Her har teamet hatt god nytte av assistent Krista Larsens erfaring med smykker.
Mellomkrigsstil
– Det er typiske mellomkrigstegninger etter stilen å dømme. Bilen røper årgangen. Antrekket også. Her ser vi en kvinne i Charlestonkjole og menn i dresser fra jobbetiden, sier malerikonservator Katrine Scharffenberg.
Konservatorene synes det er morsomt å arbeide med slike tidstypiske uttrykk, som er av kulturhistorisk verdi, om enn ikke høyverdig kunst.
– Dette er i kategorien som lett går tapt, slikt som er fort å male over. For eksempel når folk nå maler det meste hvitt. Eller grått. Mange vil spørre seg om dette kan regnes som kunst, og om det er bevaringsverdig, sier Anne Milnes.
Bevaringsverdig
– Det er flott at vi også får bevart kulturhistoriske objekter som ikke er av stor kunstnerisk verdi. Utsmykninger fra denne tiden er ofte visjonaere og humoristiske. Det vi ser her, er gjort av noen som har kost seg med arbeidet, og det er ikke et selvhøytidelig verk. Bygningsintegrert kunst og dekor bringer en naer mennesker fra en annen tid, sier Anne Milnes.
– I mellomkrigstiden var man mer opptatt av opplevelsen av å gå inn i et rom. Mange synes ikke det som ble laget er så fint. Mye fra denne perioden er oversett. Det gir kanskje dårlige minner om vanskelige tider. Men kulturhistorisk er det spennende, og det er fint at Norsk kulturminnefond også støtter initiativer som gjør det mulig for private å restaurere rariteter som dette, sier Katrine Scharffenberg.
Kulturminnefond – støtte
I Treiders observatorium var malingen i ferd med å flasse helt av. Han søkte Norsk kulturminnefond om midler og er svaert glad for 65 000 kroner – litt under halvparten av hva den kostbare konserveringen koster – i støtte.
– Har du selv brukt observatoriet?
– Ja, jeg har faktisk sett Venuspassasjen to ganger. Den neste blir lenge etter min tid på jorden. Planetene er fine å se, månen fantastisk. Nå er det blitt så lyst i Oslo at det forstyrrer opplevelsen, men det er også hyggelig å komme over ledningskaoset i nabolaget og ta bilder av det vakre utsynet. Og nordlyset, sier Treider.
Han har bare brukt vanlig prismekikkert. Nå vil han spare til en ordentlig stjernekikkert i messing.
– Jeg kjøpte en aldeles flott kikkert på Fretex for 150 kroner. Den er utmerket å søke med, og så kan man ta fininnstillingen på stjernekikkert, sier han.
Kaldt på toppen
Om vinteren kan det vaere en halv centimeter rim inne i observatoriet. Det er ikke bare lett å male på kobberet. Det ble renset og påført blymønje, en blyholdig maling som fortsatt brukes som rustbeskyttelse på stål.
– Alt her baerer preg av håndblandet maling. Den kunnskapen er det få som behersker i dag. Etter den annen verdenskrig kom industrielt fremstilt maling. På 70-tallet forsvant de siste malerne som blandet selv. Nå er det en ny interesse for det, og vi håper å få slik kunnskap inn i malerfaget igjen, forteller konservatorene.
– Er dette en vanskelig restaureringsjobb?
– Det er faglig utfordrende med materialene her, med maleri på metall, som utsettes for temperatursvingninger i gråsonene mellom ute og inne. Det har vaert godt håndverk når det har stått såpass bra i 93 år, sier Katrine Scharffenberg og Anne Milnes.