Folket fortjener et diskret og verdig minnested ved Oslo Domkirke

Mange søkte sist helg til Oslo sentrum og til Utøya. På Utøya er det i ferd med å vokse frem et minnested som mange kan enes om. Den siste uken har også flere tatt til orde for å realisere et permanent minnested ved Oslo Domkirke.

Da Domkirken åpnet sine dører morgenen lørdag 23. juli 2011, var det en overveldende kø utenfor. Folk var i sjokk, de var redde og fortvilet, og søkte derfor et sted de forbandt med noe trygt, samlende og håpefullt. Det var ikke kirken som regisserte folkestrømmen mot Domkirkeområde. Det var folket selv som søkte dit.

Når domprosten i Oslo, AnneMay Grasaas, i tirsdagens Aftenposten støtter et minnested i dette området, er dette en overveielse som bør bekreftes og forsterkes av flere, men det er betinget av en verdig plassering og estetisk utforming som både er tydelig og diskret.

Prosjektet «Jernrosen» startet i 2011 som et Facebook-initiativ, og er ikke påvirket av om de to planlagte minnestedene ved Utøya og i Regjeringskvartalet blir noe av. Når så mange har fått et kjaert forhold til utearealet på siden av Domkirken, fortjener dette en permanent markering hvor folk kan vaere i stillhet, tenne lys eller fortsatt legge ned sine blomster.

Rosen ble et viktig symbol i tiden etter terroren i Oslo. Et diskret og tydelig monument av jernroser vil både minne oss om de sårbare og grufulle tornene, men også om det vakre som ble synliggjort i forhold til samhold, menneskelig naervaer og merkbar godhet.

At den nasjonale støttegruppen ved Lisbeth Røyneland støtter prosjektet, styrker viktigheten av å komme til en løsning i løpet av rimelig kort tid.

Å minnes tragiske hendelser er en viktig del av vårt sorgarbeid, men også en hjelp til å skape holdninger for fremtiden som gjør at vi ikke repeterer fortidens ondskap.