«For mennene har det gått dårlig lenge. Nå skranter kvinnene. Hva sier du til det, Nils Johan Semb?»
For mennene har det gått dårlig lenge. Nå skranter kvinnene også. Hva sier du til det, toppfotballsjef Nils Johan Semb?
Norsk kvinnefotball går ikke under etter alle tapene, og norske fotballinteresserte blir ikke søvnløse. Men siden NFF har EMog VM-sluttspill som mål for sine landslag, og siden NFF faktisk har en ansatt som har tittelen toppfotballsjef, får vi ta dem på ordet.
Det betyr at vi må sende ut en etterlysning etter toppfotballsjefen.
Han har ikke direkte skyld i noe av det, hverken herrelandslagets mangeårige traurigheter eller kvinnelandslagets nedtur de siste sesongene. Han har rett når han peker på at det utvikles for få gode spillere rundt i klubbene.
Men han bør vaere mannen som viser vei ut av uføret. Hvis han kjenner den.
Hører ikke mye
En toppfotballsjef må vaere en av rikets mest fotballkyndige menn. Det ligger i tittelen. Det tror vi Semb er. En toppfotballsjef har også fått utdelt en talerstol. Den kan han bruke bedre.
Nils Johan Semb gjør sikkert en god jobb internt. Men vi her ute hører ikke mye fra ham.
Hvorfor øser han ikke av sin kunnskap og forteller fotballnasjonen hvordan Norge igjen skal bli blant de bedre i Europa?
Hvorfor holder han ikke flammende og inspirerende foredrag om hva som nå skal gjøres?
Resultatene viser jo at vi må gjøre noe helt annet, og det må en toppfotballsjef hjelpe til med.
Litt dårligere i alt
Jeg mener jeg har fulgt godt med i norsk fotball, selv om jeg ikke vanker på Ullevaal og derfor må nøye med det jeg hører, leser og ser på banen. Jeg hører også, fra NFF-folk, at det gjøres mye godt arbeid i forbund og krets, landslagsskolen er ett av tiltakene. Jeg ser også at det diskuteres hvor mange lag vi skal ha i øverste divisjon, for begge kjønn.
Men jeg kan ikke se at dette på noen måte vil avhjelpe selve problemet. Norske fotballspillere er litt dårligere teknisk, litt svakere taktisk, litt tregere, litt mindre utholdende, litt mindre konsentrerte i avgjørende situasjoner, litt svakere i duellene. Over tid betyr dette: for dårlige.
Javel, hva har denne kjekkasen av en skribent å foreslå da?
At vi henter erfaring fra tidligere norske idrettsbragder. Et tilbakeblikk trenger ikke vaere bakstreversk.
Ville ideer som funket
Det er lettest å kikke tilbake på håndballjentene, som i begynnelsen av 80-årene hadde degenerert til C-nasjon. Østeuropeerne var uslåelige, alt så håpløst ut.
Så hentet Håndballforbundet inn en ganske uprøvd trener, Svein Tore Jacobsen, med helt nye ideer. Ville ideer.
Nye og unge spillere ble funnet frem. Spillere som hadde trent to-tre ganger i uken begynte å trene to ganger om dagen. Det ble terpet tekniske detaljer til spillerne nesten spydde, men ingen ble så uvel at de ikke likte det. De elsket det, de fikk det til.
Taktisk drilling, om att og om att, gjorde spillerne tryggere og lurere. Etter noen år var det norske laget sprekest og smartest, de østeuropeiske landene virket tunge og kjedelige. Snart var alle beseiret, i EM 1986 ble det bronse og høsten 1987 ble den siste, Sovjetunionen, gjort unna.
Norge trengte ikke å vaere redd for noen lenger. Og vi hadde bevist at det ikke var nødvendig å vaere verdens største håndballnasjon, det var nok å vaere den mest profesjonelle. Aldri før hadde disse spillerne hatt det så morsomt med håndballen.
Fjas er kjedelig i lengden
Gjelder ikke dette for fotballen også? Det er sørgelig å lese
Toppfotballsjef Nils Johan Semb har lest kommentaren fra Ola Bernhus og sier han skal skrive en grundig kronikk som svar til Bernhus. Han kommer imidlertid med et utfyllende tilsvar allerede nå.
– Det er bra å bli utfordret på det, svarer Semb.
– Kjenner meg ikke helt igjen
– Å ta del i fotballdebatten er noe jeg absolutt liker. Jeg kjenner meg ikke helt igjen. Jeg er tilgjengelig for mediene. Under EM har jeg mye interaksjon med mediene. Tidligere har jeg fått kritikk for at jeg er for aktiv i fotballdebatten. Så det spørs hvilke briller man har på seg. Men jeg tar den utfordringen (fra Bernhus, journ.anm.).
– Bernhus hevder norske spillere på dame- og herresiden er litt dårligere på alt (taktisk, teknisk, utholdenhet, osv.). Er du enig i det?
– Det er veldig vanskelig å generalisere. Vi har hatt aldersbestemte landslag som har gjort det veldig bra, spesielt på kvinnesiden. J17-landslaget har for eksempel kommet til to semifinaler de siste årene.
– Å generalisere er farlig
– Den største utfordringen i norsk fotball er å få nok spillere til å ta steget opp til seniornivå. Men vi har eksempler på unge spillere som holder høyt nivå, for eksempel 18-åringene Sander Berge og Martin Ødegaard. I tillegg har vi Caroline Graham Hansen og Ada Hegerberg – jeg kunne nevnt mange som holder et høyt nivå teknisk og taktisk. Så jeg er ikke enig. Å generalisere her er veldig farlig.
Flere tiltak
– Bernhus spør om du kjenner veien ut av uføret. Gjør du det?
– Jeg kan ikke gå i detalj på det, men jeg kan peke på noen punkter om veien ut av det. Det er en klar struktur og en rød tråd fra barnefotballen gjennom ungdomsfotballen og opp til seniorfotballen, sier Semb før han trekker frem følgende fire tiltak
Kvalitetsklubb: – Jeg har troen på at det skal gi et sterkt løft. Det handler om utviklingen av klubbstruktur og organisering i barnefotball. Et veldig stort element er trenerutdanning og trenerutvikling: Å gjøre både foreldretrenere, samt halv- og helprofesjonelle trenere, bedre.
Landslagsskolen: – Dette er et samarbeid mellom forbund, krets, breddeklubb og toppklubb. Det inkluderer blant annet talentleire på 15-årsnivå.
Aldersbestemte landslag: – Her har vi gjennomført et voldsomt løft på tiltakssiden for begge kjønn. Det skal vi fortsette å ha trykk på.
Akademiklassifisering: – Det handler om å få toppklubber til å lage sterke akademier.