– Alt var bedre før
Lars Saabye Christensen (63) har skrevet om en tid som er forbi.
– Det slo meg da jeg skrev, at dette er en bok om en tid som er forbi, sier Lars Saabye Christensen om første bind i sin nye triologi.
I høst kommer Lars Saabye Christensen med første del av en ny Oslo-trilogi. Byens spor handler om det som er blitt borte på veien mot terrorberedskap og overvåking.
– Det slo meg da jeg skrev Byens spor, at dette er en roman om en tid som er forbi. Endelig kan jeg si rett ut: Alt var bedre før, sier Lars Saabye Christensen.
Til høsten kommer første bind i det som skal bli trilogien Byens spor: en fortelling lagt til rundt 1950, om vanlige folk i en by som heter Oslo. Etter at han i en årrekke har vaert kjent for sine skildringer av oppvekst og uskyld i etterkrigstidens Oslo, innrømmer forfatteren omsider at dette er en tid han idylliserer.
– Samfunnets helse var bedre. Det høres voldsomt ut, men det handler bare om at vi er i ferd med å miste noen enkle verdier. Tillit, optimisme, nøysomhet. Jeg tror en form for alminnelighet og ro har forsvunnet for oss.
Han tenker seg om et øyeblikk: – Og så er jeg blitt eldre.
«Rekker jeg dette?»
Saabye Christensen (63) har likevel rukket å skrive hele Byens spor-trilogi etter at Magnet kom ut i 2015. Det har vaert viktig for ham å få alt ferdig. Det siste halve året har han gått til cellegiftbehandling.
– Det bringer et alvor inn i tilvaerelsen som kanskje ikke direkte påvirker skrivingen, men som likevel blir en del av historien min. Tiden blir ganske viktig. Det har den alltid vaert, men annerledes nå. Plutselig kan jeg tenke «rekker jeg dette?» Det er ikke bare en negativ tanke. Det kan vaere ganske forfriskende og inspirerende, sier Saabye Christensen.
Han er optimist, ved godt mot og i bedre humør enn på lenge. Mer ønsker han ikke å si om den saken.
Damenes genuine humanisme
Byens spor er full av de enkle verdiene som forfatteren mener vi mister. Boken er inspirert av en bunke referater fra møtene i Røde Kors’ Fagerborg-avdeling Saabye Christensen fant da han ryddet opp etter sin døde mor.
I referatene beskrives kvinners veldedige arbeid i bydelen rundt 1950 og i årene frem til 1972. Deler av dette gjengis i sin originale form i Byens spor.
– Det er sikkert lett å gjøre narr av 50-tallets husmødre som strikket fyrstikkeskefutteraler som skulle selges på basar. Men det kunne ikke falle meg inn å tulle med det. De er min helter, sier Saabye Christensen.
Han beundrer spesielt damenes genuine humanisme.
– Vi har humanistisk arbeid i dag også, men det er blitt grådig. Når humanitaere organisasjoner ber om å komme i testamentet ditt, driver de med likplyndring. I dag er det ikke nok å redde Fagerborg. Alle skal redde verden. Og så glemmer de Fagerborg.
Da skarpskytterne ikke fantes
Akkurat som Beatles og Halvbroren, som Saabye Christensen gjerne leser høyt fra for skoleelever, foregår Byens spor i et Oslo som er helt fremmed for dagens unge.
– Tenk at ungdommene som er født i 2001 snart er 18 år gamle. De har ikke opplevd noe annet enn et samfunn preget av terrorberedskap og overvåking. For dem er det normalt. For meg er det unormalt, sier han.
Regelen for én generasjon er unntaket for den neste. Så fort har det gått.
Det var blant annet disse tankene som lå til grunn da Saabye Christensen i mai skrev åpningstalen til litteraturfestivalen Bokstavelig Talt i Tvedestrand. Talen, som senere ble publisert i Aftenposten, skapte stort engasjement i sosiale medier.
– Jeg så plutselig nødvendigheten av å si fra om at det for kort tid siden fantes et annet samfunn. Da trengte vi ikke skarpskyttere på takene og blokkerte gater på 17. mai for å beskytte ungene våre. Det slår meg som ufattelig at dette ikke skaper mer oppstand. Jeg tilhører en forfattergenerasjon som følte en sterk frihet. Mulighetene var åpne og optimismen var aerlig. I dag er det ikke mange gode grunner til å vaere optimistisk, sier Saabye Christensen.
– Du skrev at forfattere legger bånd på seg?
– I ettertid har jeg tenkt på om jeg egentlig er enig med meg selv. Det er en uvane jeg har. Jeg tror ikke den enkelte forfatter sitter hjemme og føler seg ufri. Det er heller summen av en samfunns-
følelse som gjør at rammene er blitt strammere, mer totalitaere.
Sensuren blir aldri mett
Saabye Christensen peker på at det allerede finnes en helt reell frykt for å gjøre narr av visse ting, som for eksempel profeten Muhammed.
– Det hjelper ikke å si at man skal slutte med det ene eller det andre, for sensuren blir aldri mett. Den finner alltid noe annet den vil stanse. Sensur er begynnelsen på slutten for et frimodig samfunn. Når det er sagt, så har jeg ikke noe sans for blasfemi selv.
– Legger du selv bånd på deg selv når du skriver?
– Ja, jeg gjør jo det. Jeg ville aldri skrevet noe som kan såre postmannen eller noen i naermeste familie. Jeg opererer i det dramatiske punktet mellom ytringsfriheten og taushetsplikten, mellom nødvendigheten og moralen. Det er utrolig viktig for meg at karakterene i Byens spor er mine. Alt som kommer fra mitt verksted, er fiksjon, bortsett fra meg selv. Røde Korsprotokollen er historiens fortøyning til virkeligheten.
Toleransen som skalkeskjul
Saabye Christensen møtte også motstand med sitt innlegg om ytringsfrihet. I en kronikk i VG skrev forfatter Håvard Syvertsen at man i dag kan si ting offentlig som for 30 år siden ville vaert utenkelig. Saabye Christensen er ikke så sikker på om Syvertsen har rett.
– Vår toleranse kan vaere et skalkeskjul. Toleransen som vi hyller i dag, tillater ikke en motkultur. Du må oppfylle en rekke krav for å bli godtatt i toleransens navn. CV-en din må vaere komplett. Det er farlig og ubehagelig, og det gjelder også i Norge. Vi lever i en tid med moralsk overvekt. Alle er proppfulle av verdier og er så gode at de tror de ikke har interesser. Det er et falsk spill. Skal man vaere i det gode selskap, må man helst ha alle de riktige meningene, sier han.
Som eksempel viser han til en gruppe jøder som møtte opp med en David-stjerne på regnbueflagget i prideparaden i Chicago i slutten av juni. De ble bedt om å forlate paraden.
I arbeidet med Byens spor begynte Saabye Christensen å tenke på om ikke folk egentlig var mer tolerante før.
– Trilogien stopper på 70-tallet, med ungdomsopprør og en generasjon − min generasjon – som hevdet de sto for toleranse og åpenhet. Nå lurer jeg på om ikke egentlig våre foreldre var mer tolerante. Det er en tanke jeg ikke har kommet til bunns i ennå, sier Saabye Christensen.