Best mulig valg
Vi skal ikke helt slippe utgangspunktet for gårsdagens spalte, et fortrinnlig eksempel på sosiologisk fagprosa fra Dagbladet. I det språktåke-innhyllede ordgyteriet finner vi også denne sekvensen: «… behovet for å velge den beste mulige partner, velge dette helt fritt» osv. Her skjuler det seg noen helt elementaere feil, ikke noe uvanlig fenomen i oppstyltet fagterminologi. De fleste vil bestrebe seg på å velge den best mulige partner, og det er bedre norsk enn å dynge sammen to adjektiver som i «den beste mulige partner».
Hvorfor partneren så skal belemres med intetkjønnspronomenet ‘dette’, er også temmelig gåtefullt. Det blir betydelig mer kjønnsløst enn sammenhengen tilsier.
For sammenhengen er «formødre i deres vurdering av om en mann var verdt det», og ett av hovedkriteriene var «hans vilje og evne til å investere i henne og deres eventuelle felles barn». Det må hete at en mann som er gjenstand for kritisk vurdering, er verd det, ikke verdt det, og muligens kunne det ha vaert sagt litt klarere at det upresise «det» må vaere kvinnelig imøtekommenhet eller kvinnelig gunst. Slikt bør jo ikke ødsles på hvem som helst.
Den forskeren som ble sitert i går, styrte utenom begrepet «dypere motivasjonsstrukturer», og takk for det. Det ble brukt i et innlegg av en professor i Aftenposten 1. september 2009. Hennes emne var tradisjonelle kjønnsroller: «Eller det kan på et psykologisk plan handle om dypere motivasjonsstrukturer som gjør at tradisjonelle kjønnsroller også kan ha lystbetonte sider.»
Det kan tenkes at selv grunnere, ja rent ut overfladiske motivasjonsstrukturer, iblant medfører at tradisjonelle kjønnsroller kan ha lystbetonte sider. Sommernettene er fremdeles lyse, vi har bare så vidt tatt fatt på hundedagene, og Knut Hamsuns og Sigbjørn Obstfelders dikt, Al Skabningen sukker, er stadig aktuelle.