Hvorfor er det skamfullt å vaere et offer?
videre blir vanskelig for ofrene når bildene av det som skjedde deles bredt blant ungdom som stempler dem som «hore» og «voldtatt». Dette er to merkelapper som paradoksalt nok ikke utelukker hverandre, men som begge refererer til «en sånn jente».
Boken fremstår som grundig og gjennomtenkt, men jeg savner diskusjon av styrker og svakheter ved de ulike kildene forfatteren behandler som fakta.
Iblant får også leseren innblikk i forfatterens egne erfaringer som hun integrerer fint i refleksjoner om blant annet hvor vanskelig grensen mellom akseptable og uakseptable seksuelle fremstøt er å få øye på, og jeg skulle gjerne sett mer av dette i boken.
Vanskelig ikke å stigmatisere
Forfatteren vil motvirke stereotypier og kritiserer hierarkisering av offerskap. Dessverre er det vanskelig å ikke bidra til dette. Forfatteren legger selv vekt på utsattes alder når den er lav eller offerets status som jomfru. Slik gjør hun ofrenes seksualpraksis relevant når det er nyttig for argumentet, og det er det samme hun anklager andre for å gjøre.
De utsatte i boken beskrives også gjennomgående som passive: Jentene i boken drikker ikke alkohol, de blir gitt alkohol. Om flere av dem får vi vite at de aldri hadde drukket før. Men informantene har også vaert handlende og søkt spenning og tatt risiko, og forfatteren skriver godt, men ikke nok, om forholdet mellom det, og våre forestillinger om skyld.
Videre velger Flatabø å legge vekt på ofrenes reaksjoner på overgrepet; de «krøker seg», «skjelver» og «kaster opp». Det er fristende å bruke slike språklige effekter for å få frem alvoret, men «den voldtatte» kan også vaere seksuelt erfaren voksen kvinne som går på jobben dagen etterpå.
Er ikke poenget med boken å få frem nettopp det?
Flatabø har valgt å gå langt inn i saken mot Kopseng og spesielt foranledningen til og etterdønningene av den volden han utsatte sin samboer for. Selv om dette er en sterk fortelling om partnervold, klarer ikke forfatteren helt å synliggjøre hvordan denne fortellingen, og den til de andre ofrene for Kopseng, bidrar til formålet for boken.
Saken er uvanlig både på grunn av omfanget av overgrep, men også fordi Kopseng systematisk jaktet på nye ofre. Det står i kontrast til det som trolig er tilfelle i mange voldtekter, nemlig at situasjonene fremstår som uklare og vilkårlige for begge parter.
Fine dypdykk i vanskelig tema
I vårt samfunn er det en verdi at unge mennesker utforsker seksualiteten, ikke bare innenfor rammene av ekteskap eller kjaerlighetsforhold. Det kan vaere vanskelig å skrive om voldtekt uten å skremme unge fra å gjøre dette, og uten å moralisere over den samme utprøvingen.
De siste årene har flere unge kvinner stått frem med egne erfaringer som utsatt.
Dette bør vi høre på, også når fortellingene ikke stemmer med det vi tror og liker. Jeg synes boken gir et fint bidrag til denne utviklingen. Selv om den ikke klarer å helt løsrive seg fra noen av de samme forestillingene den vil bekjempe, bidrar den med fine dypdykk inn i noen av de aller vanskeligste temaene.