Fra en 17-åring til en 17-åring
Hei, Hannah.
Jeg så deg i serien «Søsken» på TV 2 på onsdag, og jeg kjenner jeg blir forbanna, fortvilt og motivert. Motivert til å kjempe for at ungdommer som deg og meg skal få vaere den beste versjonen av oss selv. En versjon som vi kan vaere stolt av, ikke en versjon der man gang på gang må gjøre seg stakkarslig og annerledes.
For ja, vi er annerledes du og jeg, men det er ingenting i veien for at vi skal ha en uforglemmelig jentekveld, ridetur eller date. Vi har akkurat like mye utbytte av frihet som alle andre, det er bare at imellom oss og vår frihet er det et bindeledd assistansen vi har behov for.
Men slik det er i dag, er man nødt til å argumentere for hvorfor man ønsker å leve og engasjere seg. Fordi det finnes mennesker som tror at deg og meg, Hannah, kun trenger hjelp til å eksistere, og så lenge vi får det, burde vi holde kjeft. Og ja, jeg skulle ønske at vi kunne holde kjeft, fordi det er så innmari slitsomt å kjempe. Måtte argumentere til saksbehandlere om hvorfor du fortjener et verdig liv, måtte fortelle om hver minste ting du ikke klarer, i stedet for alt du kan klare, bare med en assistent. Du må gjøre deg ynkelig, hjelpesløs og stakkarslig - i stedet for sterk, vakker og unik, som jeg og så mange ser at du er.
Du er ikke alene Hannah.
Men du og jeg, vi må brette opp ermene og kjempe for oss selv og for alle unge som ikke får friheten de fortjener.
Jeg er fungerende leder i Norges Handikapforbund Ungdom, og daglig får jeg meldinger og telefoner fra fortvilte ungdommer
Det er ikke rett at unge på 20 får beskjed om å gå med bleie fordi de ikke får nok timer til å gå på do, eller må legge utdanningen sin til side fordi de da ikke får nok timer igjen til å lage mat på ettermiddagen.
Jeg har sett livsgnisten renne ut av øynene på ungdom fordi de er så slitne av å kjempe.
Fra en 17-åring til en 17-åring: Ikke la dette skje med deg
Jeg beundrer deg, Hannah. Du er utrolig sterk, og jeg er stolt over å kjempe sammen med deg. Jeg håper samfunnet, saksbehandlere og politikere kan se at det å vaere funksjonshemmet ikke betyr å vaere et objekt, men å vaere et menneske.
Kjemp med hevet hodet, kjaere Hannah. Du gjør en god jobb, la oss nå sende jobben videre.