Parkering sentralt i Oslo er fortsatt for billig
Det sier seg jo langt på vei selv: Når parkeringsplasser sentralt i Oslo selges for én million kroner, er det pussig at kommunen samtidig gir dem bort gatelangs i bykjernen.
Ja, det er forskjeller på parkeringshus og gateparkering: Du må akseptere å la bilen din stå ute, og kanskje også letekjøre sent en søndagskveld.
Likevel er det ingen tvil om at reell markedsverdi av gateparkering er høyere enn null kroner.
I praksis er derfor gratis parkering en kraftig subsidiering av bileiere.
Pålegges parkeringsplasser
Denne politikken er ikke nødvendigvis resultat av et veldig bevisst valg. Tradisjonelt har kommuner – ikke bare i Norge, men i hele verden – lagt opp til at antall parkeringsplasser må tilfredsstille en forventet etterspørsel. Som om bilbruk er en slags naturlov.
Fortsatt er det for eksempel slik at boligbyggere i Oslo pålegges å bygge ut et visst antall parkeringsplasser i tilknytning til nye boligprosjekter, en kostnad som i praksis lempes over på boligkjøperne.
I den bestselgende boken The High Cost of Free Parking kaller professor Donald Shoup en slik politikk «fertilitetsmedisin for biler».
For i realiteten betaler alle andre enn bilføreren prisen for gratisparkering, i form av at mer trafikk og kø, mindre bruk av og oppslutning om kollektivtrafikk og ikke minst: Parkering tar opp plass som kunne vaert brukt til andre ting.
Lite egnet i urbane områder
Selv om bil er et fantastisk komfortabelt og fleksibelt transportmiddel, er den rett og slett lite egnet i urbane områder.
Bilen beslaglegger areal i kjørende og ikke minst parkert tilstand.
I praksis fortrenger den det som gjør det verdt å bo i by: Parker, gateliv, fortausrestauranter og hva det måtte vaere. Den totale plassen som går vekk i veier, parkeringsplasser og gateparkering i Oslo er ikke rent lite.
Bjørvika-utbyggingen er et lokalt eksempel på hva som blir mulig om man får bilene vekk. Og selv der får trafikken en fremtredende posisjon.
Burde kostet markedspris
Ideelt sett burde en parkeringsplass koste det folk er villig til å betale for den.
Pris er et godt verktøy både for å fordele knapphetsgoder, og for å redusere uønsket adferd. Høyere parkeringskostnader ville fungert effektivt for begge hensyn.
Det ville imidlertid gitt så misfornøyde innbyggere at politikerne helst unngår så drastiske tiltak. Det er her løsninger som beboerparkering kommer inn i bildet.
I løpet av neste år blir ordningen innført over store deler av indre Oslo. Den kan sees på som et slags kompromiss mellom tanken om parkering som en rettighet og en mer rasjonell markedstenkning. Mot en avgift på 3000 kroner i året får beboere lov til å parkere i eget naerområde. Alle andre blir nødt til å betale en høy timepris for å stå på de samme plassene, og får også tidsrestriksjoner.
På den måten er det ikke bileiere generelt, men bileiende beboere spesielt, som blir sterkest subsidiert.
Ikke dyrt
Er 3000 kroner i året dyrt? Sammenlignet med de 300 kronene som ordningen tidligere har kostet i enkelte prøveområder er det naturligvis en kraftig økning.
Men det er ingen tvil om at 250 kroner i måneden er langt under reell markedspris.
En fast plass i et parkeringshus koster fortsatt det fire-fem ganger så mye, tross de kommunale gratisplassene, og vil for de fleste innebaere lenger distanse fra boligen enn gateparkering.
3000 kroner er nivået omtrent som andre norske byer, og lavere enn mange utenlandske byer.
Tidobling av prisen for beboerparkering er for lite. Fortsatt subsidieres bileiere sentralt i Oslo.
Fornøyde beboere
Dessuten tyder erfaringene jevnt over på at beboerparkering har de effektene man ønsker seg: Parkeringsplassene blir mer tilgjengelige for beboerne. De bruker mindre tid og drivstoff på å kjøre rundt og lete etter plass, hvilket utgjør en forbausende stor andel av trafikken i bykjerner.
Beboerne er også jevnt over fornøyde med slike ordninger.
Som alltid når man diskuterer bilrestriksjoner, vil det vaere noen som mener seg helt avhengig av bil. De har valget mellom å gjøre seg mindre avhengig eller betale det det koster.
Bor man i et område der parkering er et knapphetsgode, for eksempel innenfor Ring 2, må man avfinne seg med å miste bilprivilegier som ikke rasjonelt kan forsvares. Og har man ikke råd til å betale 3000 kroner i året for gratis parkering, vel, så har man ikke råd til å ha bil sentralt i Oslo.
For bil i Oslos pressområder er et luksusgode i større grad enn å ha bil i områder med dårligere kollektivmuligheter og lengre avstander.
Hadde vi innført markedspriser på gateparkering, ville det vaert åpenbart for alle.