Gro Dahle utfordrer barnelitteraturens siste tabu: pornokikking
Forfatterens forklaring om at porno er «skuespill for voksne», er god og nyttig. Vår anmelder er likevel i tvil om vi skal normalisere pornoen.
Gro Dahles nye bok vil vekke reaksjoner, men jeg håper at noen også vil oppleve åpenheten som befriende. Det er første gang pornografi er tema i en norsk billedbok for barn og første gang et pornografisk motiv gjengis som «bildesitat» i en barnebok.
Normalisering
Det er ulike grunner til at voksne ikke snakker med barn om pornografi. Redselen for å normalisere er kanskje en hovedgrunn. Ubehaget ved å innrømme egen kjennskap, er kanskje en faktor. Og hvordan si «fy» til pornografien uten å gi inntrykk av at seksualitet generelt er skambelagt?
Hvis vi skal tro det som sies om barns tilgang til nettporno, er det likevel nødvendig å si noe.
Dahles innfallsvinkel er at erfaringene må bearbeides, at porno er vanlig og «ikke noe farlig i det hele tatt», men at det gir et rart bilde av sex.
Pupper på skjermen
Hovedpersonen Al bor med mor og storebror Kas. Guttene deler en PC, og en dag får Al tilgang til en skjerm full av det broren nettopp har gått ifra. «Gigantiske pupper. Rumper. Rumpehull. Kjempesvaere, kjempelange, kjempestive tisser.»
Det er overveldende, og det er skamfullt å bli oppdaget av mor. Skammen blir til sinne, som mor håndterer klokt og avvaepnende.
«Kanskje du lurer på om det er sånn kjaerester gjør? sier mamma.» Det er ikke sånn i det hele tatt. «Det du så på PC-en er skuespill for voksne.»
Mammaen følger opp med at noen kan tro at det er slik det foregår, og at de må gjøre ting de ikke har lyst til. «Og da blir alt feil,» avslutter hun sin korte formaning.
Tabutema
At det ble Gro Dahle som brøt isen, er ingen overraskelse. Dahles prisbelønte forfatterskap er en lang serie med tilnaerming til ubehagelige tema: familievold, depresjoner, omsorgssvikt og incest.
I denne boken bruker Dahle dat-
teren Kaia som illustratør. De har allerede gitt flere intervju om boken. Kaia Dahle Nyhus sier at «Jeg tror vi må forholde oss til porno som noe som er her, som finnes rundt oss. På samme måte som reklameplakater med veldig pene mennesker som kan gi press, både med tanke på utseende og rolle, som vi kanskje heller ikke vil at barn skal se.»
Kjør debatt
Dahle legger mer vekt på opplevelsen av porno enn på selve pornografien. Jeg synes at hennes forklaring «skuespill for voksne» er god og nyttig, men jeg er usikker på om den er dekkende og tilstrekkelig.
Hvorvidt det er rett å normalisere porno, er et etisk spørsmål som hver enkelt har sitt svar på. Jeg er i tvil, først og fremst fordi pornografien gjør menneskene til objekter og konsumenter.
Fra et litteraert perspektiv må boken sees som en didaktisk dialog, godt tilrettelagt. Bokens beste trekk er antagelig øyne og ansiktsuttrykk hos Al der han svinger fra sjokk til skam, undring og sjenanse. Man kan diskutere hvor troverdige Als reaksjoner er på det han ser og om skamfølelsen er intuitiv. I en kort tekst som ikke drøfter motiver og mentalitet hos «skuespillerne», mener jeg at det er unødvendig å gjengi et stilisert samleiebilde fra skjermen.
Ikke til kosestunden
En vanlig innvending mot Dahles bøker er at de «ikke er for alle». Det er i beste fall en misforståelse. Barn har som regel stor nysgjerrighet og stor empatisk kompetanse.
Men det er helt sikkert at bøkene sjelden egner seg som kosestund, og de fungerer best for lesere som er forberedt på de temaene som tas opp.