Hopp og sprett
Det er vanskelig å legge bånd på seg hvis man ønsket at Erna Solberg skulle fortsette som statsminister, og utpå kvelden 11. september ga Agderposten spalteplass til en begeistret velger: «Mange har prøvd å lage vanskeligheter for oss, men vi har vunnet, ropte valgkampleder NN før hun spratt gull-sjampanjen.»
Å sprette en sjampanjeflaske, eller champagne hvis man synes at det er mer futt i fransk stavemåte, henger nok sammen med den ridderligste metode for åpning av slike flasker: Det skal helst gjøres med sabel. Ordbruken er etter hvert blitt overført til vin- og ølflasker, men mange som er av nobel herkomst og kan skilte med tunge adelsnavn og imponerende stamtre, synes det er for drøyt.
Uansett avstand eller naerhet til adelskalenderen må det i fortid (preteritum) hete at «hun sprettet champagnen». Vi har også fortidsformen ‘spratt’, bevares, men da dukker en gammel og brysom traver opp: Parverb som har felles infinitiv og presens, men ulik preteritum, utmerker seg ved at den sterke bøyningsvarianten, altså spratt, ikke kan ta objekt: ‘Han hoppet og spratt av glede’, men ‘han sprettet champagnen’.
Andre i denne familien er verb som henge/hang–hengte, og brenne/brant–brente: Han hengte bjella på katten, og da hang den der den skulle. Og hun brente brevet, som brant med blafrende flamme.
Et beslektet problem har vi i verb som ‘skjaere’ og ‘baere’. De skal ha sterk bøyning i fortid, altså skar og bar, og videre lydovergang til skåret og båret i perfektum partisipp. Helt i pakt med beretningen om David og Goliat driver de svake verbene og overmanner de sterke; vi støter stadig på variantene ‘baerte’ og ‘skjaerte’. Det regnes ikke som korrekt norsk, men denne overgangen er fullført av verbet ‘velte’. Det heter ‘veltet’ i preteritum nå, men i eldre norsk, og fremdeles i noen dialekter, finner vi fortidsformen ‘valt’.