Borreliose blues
16. juni skrev jeg i Aftenposten om mine opplevelser som borreliosepasient, og hvordan jeg måtte til Tyskland for å få diagnose og behandling. Responsen på innlegget var illustrerende for innholdet. I tre måneder er jeg blitt kontaktet av fortvilte, syke nordmenn som vil vite hvor de kan få hjelp.
Opplevelsene vi har felles, stemmer godt overens med erfaringer norske borreliosepasienter har delt i mediene i snart tyve år.
I disse årene har fagmiljøet reagert med skepsis og mistro til pasienthistorier som utfordrer deres syn. Men når identiske, uavhengige erfaringer presenteres jevnt og trutt, over en periode på to tiår, bør det styrke pasientenes troverdighet.
Hvor farlig er en flått?
Borreliose er den vanligste flåttbårne infeksjonen. Tillit til helsevesenets håndtering av denne typen sykdommer betyr mye for en befolkning som elsker friluftsliv.
I dag er risikoen for å bli syk av et flåttbitt relativt lav. Men helsevesenets holdning til borreliose, gjør flåtten farligere enn den er.
Om man først er uheldig og blir syk, kan det få dramatiske konsekvenser. Mange opplever å stå alene med en infeksjonssykdom, som er invalidiserende, og i verste fall livstruende.
Rigide retningslinjer
Norsk helsevesen følger en rigid praksis for diagnostisering og behandling av borreliose.
Fordi antistoffer fra en borreliainfeksjon ikke alltid lar seg påvise, skal diagnosen stilles i en klinisk undersøkelse. Likevel er det blodprøven som avgjør. Det er en av grunnene til at tallet på borreliosepasienter er lavt.
Mange av dem som har kontaktet meg, har testet positivt. De har fått helsevesenets standardbehandling, med noen uker på antibiotikatabletter. Likevel er de fortsatt syke.
Ifølge Norsk Lyme Borreliose-forening er det dokumentert at knapt noen alvorlig rammede pasienter blir friske av denne typen behandling.
Sett fra mitt ufrivillige helseeksil i Tyskland fremstår Norge som en kald og autoritaer formynderstat.
Forskning
Men ingen lytter til pasientforeningen. Et nytt forskningsprosjekt ved Det Nasjonale Flåttsenteret skal finne svar på om to eller seks ukers tablettkur er tilstrekkelig behandling av borreliose. En lege ved senteret har allerede uttalt at han tror forskningen vil bekrefte deres syn, nemlig at to uker er nok (Tidsskriftet, juni 2017).
Forskningen avdekker, dessverre mer enn noe annet, avstanden mellom pasientenes erfaringer og teoriene til et lite, enerådende fagmiljø.
Behovet for antibiotikabehandling er årsaken til at en sykdom som rammer uheldige turgåere og hagebrukere, er blitt kontroversiell. Pasientenes behov er i konflikt med helsemyndighetenes ambisjon om å begrense bruken av antibiotika.
Menneskelig lidelse
Såkalt forsvarlig antibiotikabruk er årsaken til de strenge føringene for diagnostisering og behandling av borreliose. Hensynet til samfunnsøkonomi og menneskelig lidelse er skjøvet til side.
Helsemyndighetene bruker sterke sanksjoner mot dem som utfordrer dagens praksis. Legen som startet Norsk Borreliose Senter, ble fratatt legelisensen.
Norge har en høyt utdannet befolkning. Vi lever i et informasjonssamfunn. I dag reiser vi som har mulighet til Tyskland eller Polen, for å få diagnose og behandling. Der møter vi en annen holdning og kompetanse til borreliose. Vi blir i tillegg møtt av en liberal, europeisk samfunnsånd, med større respekt for enkeltmennesket – også når det rammes av sykdom.
Sett fra mitt ufrivillige helseeksil i Tyskland fremstår Norge som en kald og autoritaer formynderstat.