Snodig om Aarebrot og tellekanter

Professor emeritus Svein Sjøberg har i Aftenposten noen betraktninger om Frank Aarebrot og det såkalte tellekantsystemet. Det er et innlegg som krever svar.

Misforståelse

Tellekantsystemet er en del av finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Det brukes for å måle volum av forskningspublikasjoner underlagt fagfellevurdering, for eksempel vitenskapelige publikasjoner.

Innlegget til Sjøberg kan etterlate inntrykk av at tellekantsystemet er ment å vaere et mål på den enkelte forskers produktivitet og kvalitet. At denne misforståelsen gjenfortelles av Sjøberg, forhindrer ikke at den simpelthen er feil.

Tellekantsystemet kommer tvert imot med en veiledning som tydelig fraråder ren mekanisk bruk på individnivå. En årsak er at den enkelte vitenskapelige ansattes bidrag aldri kan reduseres til et antall publiseringspoeng.

Noen har få, men svaert gode vitenskapelige publikasjoner. Andre publiserer ikke så mye i vitenskapelige tidsskrifter, men spiller en desto viktigere rolle i undervisning og formidling.

Frank Aarebrot er et strålende eksempel på det siste. Nettopp derfor er det ingen som legger vekt på publiseringspoeng når Frank Aarebrots betydning i akademia og offentlighet skal fremheves. Og det er som det skal vaere.

Liten del av finansiering

Tellekantsystemet står for en forsvinnende liten del av den samlede finansieringen av universiteter og høyskoler. I 2017 utgjorde det ca. 1,6 prosent. Altså, mener Sjøberg at det virker overstyrende når universiteter og høyskoler opplever at en krone og seksti øre av hver hundrelapp de får i statlige midler er koblet til at forskerne publiserer forskning?

Jeg er helt enig med Sjøberg i at universiteter og høyskoler trenger ansatte som Frank Aarebrot. Men i motsetning til Sjøberg ser jeg altså ikke noe problem, hverken for Aarebrot eller for tellekantsystemet, i at hans betydning for akademia og offentlighet ikke er gjenspeilet i antall publiseringspoeng.