La Eshan få bli!
Vi går på Rosenborg skole, en såkalt mottaksskole i Trondheim. Her snakkes det litt over 40 språk, og vi møter stadig nye ungdommer som nettopp har kommet til Norge.
For tiden tvangssendes hundrevis av mennesker ut av Norge. Mennesker som allerede har vaert her i flere år, og som har masse venner – mennesker som er i et miljø. Én av dem går i klassen vår. Han har vaert i Norge i seks år og er så integrert som man kan bli. For oss er han en viktig del av klassemiljøet, og det er vanskelig å forestille seg en hverdag uten ham.
For litt over ett år siden trodde vi at han skulle få bli i Norge, og familien hadde bakt kake som han delte ut på skolen for å feire. Nå viser det seg at staten har anket saken, og at det er høyst usikkert om familien må reise tilbake til utrygge Kabul. Dessuten har han aldri vaert i Kabul, han har vaert på flukt nesten hele livet. Vi kan ikke tvangssende mennesker som er like norske som oss andre, bare med en annen hudfarge og en aksent på norsken som like gjerne kunne vaert en dialekt!
Er det etisk riktig å sende uskyldige mindreårige tilbake til et land de aldri har vaert i? Skal vi, det norske folk, sitte i sofaen og la dette skje? Hva om du som leser fikk vite at du om kort tid ville bli satt på et fly til et fremmed land, som du ikke vet hvordan er? Det kunne like gjerne vaert deg eller meg. Vaer så snill, ikke send Ehsan ut.